Togetherness VMC – 22.03.2019

Rådhuset. Niende samling.

 

 

Lukte på steiner.jpg

I koret nære.jpg

For seg selv.jpg

 

 

 

 

 

avslutning fløyte rita Sigve.jpg

steiner 2.jpg

Skilpaddehals1.JPG

 

 

 

 

 

Sigve morildblink1.jpg

Vi skal besøke morilden, for meg er det første gang!  Kulturene er nå blitt så store at de tar plass i flere kolber, slike kolber som man finner i et laboratorium. Vi venter i trappa som går ned mot laboratoriet, det er flere som ikke har sett dem før og stemningen er forventningsfull. For å øve oss på møtet synger vi sammen det vi skal synge til morilden i håp om at den skal lyse tilbake til oss. Vi avslutter sangsekvensene med et «every biiiiiird» som glir på en tone som går fra mørkt til lyst. Så går vi inn.

Morilden er usynlig i kolbene. Når alle har tatt plass inne i det dunkelt belyste rommet, slukkes lyset helt og vi synger. Morilden glitrer! Så fint det er å hilse på hverandre med sang og lys. Snart virker det dog som om morilden er sliten og vi avslutter med en sang mest for oss mennesker i mørket.

Vi beveger oss tilbake til K1-rommet og spiser tomatsuppe og slumrer med bordet mens vi hører på opptak av oss selv fra forrige gang i Rådhuset. Vi synger nasjonalsangen vår og One love. Det er mer tid denne kvelden til å leke med Cardew-komposisjonen med talekoret, der vi også spiller på stein og fløyter. Denne gangen er jeg selv med og slår eller gnisser to steiner mot hverandre på en skala mellom hardt og forsiktig, det er noe av det fineste jeg hører. Vi spiller etter et partitur alle forstår. I etterkant av disse to gangene som vi har spilt på steiner, er det å høre på opptakene og se på videoen av hender som lager lyd med steiner sammen med andre hender og steiner, som å vandre inn i en skog av lyder som både er egne og samspilte.

Her er utdrag fra det vi spilte av Cardew nr 1 denne gangen, også steinene:

Utsnitt fra Cardews partitur:

Skjermbilde 2019-04-20 kl. 12.29.51.png

Anne-May

Togetherness VMC – 13.03.2019

Rådhuset, åttende samling.

 

 

Da vi endelig fikk slått oss til ro etter brannalarm, satt vi lenge og nøt suppe, brød, ost og frukt. Tre nye mennesker ble ønsket velkommen i dag. Og i biotopen gror det paprika-, eple- og pærespirer fra tidligere måltid. Spirene er lange, slette og mørkegrønne (paprika) og lysere med ruglete kanter (eple eller pære). Disse vil nok ikke bære frukter, men de er vakre og blir næring til jorda når de dør. Også er det spennende å se hvordan de kommer til å vokse.

Et par skoleklasser har kommet med ben de har tovet til biotopen, og om det er dem eller oss; biotopen har ytret et behov for øyer! På et vis har den det allerede er det en som påpeker, kanskje vi skal gi de runde vinduene på den ene siden øyebryn?

Vi begynner å tove rett etter maten, også blir vi etter hvert delt inn i fire grupper som skal øve på hver sin stemme til Sacred Harp Singing. Vi har bare ti minutter til å øve i gruppene, det tror jeg gjør øvingen mer intens. Slik føles det når jeg er innom hver gruppe og slik føles det når vi samles til felles sang. Det virker lettere å holde sin egen stemme når vi har øvd litt først. Vi lærer også å synge lavt med magemusklene, slik at vi ikke hvisker. Stemningen av å synge sammen tar vi med oss opp i clusteret, til sist spørres det om vi skal gjøre opptak av lydene i rådhuset på nytt etter Togetherness-prosjektet? Kanskje det finnes andre lyder her nå? Etter oss? Eller etter spirende planter?

 

Første gang vi synger «På heia»:

 

Anne-May

Togetherness VMC – 06.02.2019

Rådhuset, fjerde samling.

 

I dag er det mye som skal gjøres! De tovede beina til tusenbeinet må få hull de kan festes i, det skal lys til biotopen, også skal vi synge! Men aller først skal vi spise grønnsakssuppe som mine bordvenner Vilde og Julie syns er nydelig, med smakfulle grønnsaker og god kraft, og slik fortsetter vår prat mens vi spiser. Om mat. Det er herlig å snakke om at mens man spiser.

Vi tar til å dele oss i grupper, en gruppe for festing av tusenbein, en for rigging av elektrisk lys og så videre, men først skal vi synge på gammelt amerikansk vis, «Sacred harp singing». Vi sitter mot hverandre langs det lange bordet og Ingunn instruerer oss i hvilket toneleie vi skal synge og vi følger ganske nøye med. Hun er rask i instruksen og det tror jeg er bra, ellers hadde i hvert fall jeg rukket å bli usikker på hva jeg synger! Og det låter godt, sier Ingunn.  Deretter skal vi tove flere ben til  tusenbeinet. Jeg sitter sammen med en gutt som ikke har tovet tusenbein før, akkurat slik som meg selv. Vi snurrer et bånd rundt en ståltråbit og knyter to gode knuter i hver ende. Deretter prøver vi oss frem med flere lag av grønn-sjattert ull, vi prøver tykke biter og tynnere biter. De tynne fungerer best, men de tykke er deiligere å ta på, som små puter. Det begynner å røre på seg i biotopen, Tony planter eiketrærne sine. For en halvtime siden snakket jeg med to andre om hvordan det ville blitt om vi plantet bønner, gresskar, eføy og kjøttetende planter slik at vi snart måtte klatre inn i Rådehuset. Det var en fin tanke.

Til sist denne gangen sang vi i cluster. Vi står i en sirkel, med lukkede øyne, og synger vår egen tone ut i felleskapet. Lars og Kristian tar det hele opp og sender den miksede lyden tilbake til oss, «live sampling». Vi bryter opp fra sirkelen og beveger oss med taktfaste skritt, enten skippende eller mer gående, men fremdeles rytmisk. Før vi vender tilbake til sirkelen og igjen lukker øynene og synger vår egen tone.

Anne-May

Togetherness VMC – 30.01.2019

UIA, tredje samling.

 

Vi kommer til dekket bord med rosa og lilla blomsteroppsatser og hvit duk! Noen har vært her før oss og tenkt at Togetherness skal få nyte det lekre bordet. I salen er det også satt opp, og det bæres fremdeles sammen med at mennesker ankommer, instrumenter i alle mulige former. Til å slå på og til å klimpre på. Jeg kan ikke navnet med noen som helst sikkerhet på noen av dem. Men desto mer spennende.

Vi spiser, og det er et nydelig syn fra enden som jeg er så heldig å sitte ved. Mine medspisere og jeg snakker om hvordan det kan være å være jobbsøker med et fremmed navn, om voksenopplæring og elektrikerutdannelsen. Hvor lett er det egentlig å få lærlingplass som elektriker? Straks synger vi Co-ca-cola, jeg liker denne sangen. Den glir som en god vin i munnen, slett ikke som coca cola, som bruser og stikker.

Etter maten går vi ut i det som nesten er en eventyrskog av ukjente instrumenter, og velger oss ut ett som vi har lyst til å spille på. Tony snakker litt om hva vi skal gjøre, men jeg er opptatt av å sette opp kamera og sørge for gode bilder og lyd. Det er litt dumt, fordi det lyder så spennende å være med når spillingen setter i gang. Jeg ser mitt snitt til å være med inni mellom, og blir tildelt en liten pyramide i tre med noe som ligner en cymbal oppå. Den sier ping, med lang lyd, hvis jeg bruker riktig stikke til å slå med. Det virker som om Tony har tenkt på oss alle på samme måte som han tenker på instrumentene, en flokk med spennende individer.

           Køller.JPG          overikt instumenter 1Mange.jpg

Still_stående (1).jpg              still_lytte André.jpg

Anne-May