Animasjon: Agata Sander

Hver onsdag fra januar til juni 2019 møtes en gruppe mennesker med ulik bakgrunn og i ulike aldre, også forskere og kunstnere, for å spise et måltid, samtale, lage musikk og sammen med planter, mikroorganismer og små organismer bygge en grønn biotop. Vi etablerer et midlertidig bysamfunn i Rådhuset i Kristiansand og modellerer mulige måter å leve sammen som kan være bærekraftige. Helt hvordan dette midlertidige samfunnet blir, vet vi ikke ennå. Vi kommer sammen for å ta vare på oss selv, hverandre og våre omgivelser. Det er i bunn og grunn det hele, og bildene, lydene, teksten og filmene du finner her – og nytt materiale kommer hver uke – forteller om hva vi gjør og hvordan det går med oss. Prosjektet er støttet av

Vil du vite mer om hva som ligger til grunn for prosjektet kan du lese mer under kategoriene Project description og Ordliste.

Frampek

Før vi startet prosjektet i januar 2019 hadde vi hatt et førprosjekt der vi spurte oss selv hva vi kunne gjøre for at noen ville slutte seg til dette midlertidige samfunnet. Slik planer omtales gjerne som frampek, frøliknende bud om noe som kan komme. Vi spurte: Kan vi arbeide og lage noe bemerkelsesverdig sammen med dette frampeket? Det var snakk om å utvikle en løs handlingsplan som kunne få oss til å skape noe vi i utgangspunktet ikke helt visste hva kunne bli, men som ga oss lyst og nysgjerrighet til å arbeide videre. Mikhail Bakhtin sier om slike fenomener: « [It] belongs to the borderline between art and life. In reality, it is life itself, but shaped to a certain pattern of play». De fem frampekene vi endte opp med var:

1: Biotopen

I løpet av våren ville vi bygge og utvikle en biotop som en fremtidsmodell av hvordan vi kan tenke i et bærekraftig samfunn. Det særegne ved vår tilnærming til utviklingen av biotopen er at ulike aktanter bygger sammen; mennesker, små dyr, mikro-organismer og materie (vibrant matter) virker sammen og bidrar på ulike måter til modellen uten at mennesket er i sentrum. Ved siden av livsvesenene som arbeider i modellen, er det også en mekatronisk kropp; ei «skilpadde» (derav prosjektets logo) som kan fange opp signaler som styrer dens adferd. Slik vil også skilpaddas mekatroniske kropp bidra til det ikke-hierarkiske relasjonelle nettverket av vekst og bevegelser som bygger seg opp og folder seg ut i og rundt biotopen.

2: Vibrant Matter Ensemble

Ikke-musikere, som ofte er vel så store musikkelskere som musikere, har i dag lite tilgang til å spille sammen, de er tildelt rollen som konsumenter og «publikum». Vibrant Matter Ensemble samler både musikere og ikke-musikere for å eksperimentere med måter å organisere musikk på der ikke-eksperter (som et naboskap) kan spille sammen med musikere. Kan vi tenke på nytt om hvor musikk skapes og spilles, når den spilles, og av hvem? Vi vil undersøker hvordan måten vi tenker om musikk på får konsekvenser for hvordan vi lager musikk, innlærer den og utøver den. Våre vanligste musikalske praksiser er en konsekvens av en historisk forankret, europeisk måte å tenke om musikk på, blant annet skillet mellom eksperter og «publikum». Tenker en annerledes oppstår det også forslag til andre prosedyrer for inn- og utøvelse av musikk. Musikeren og komponisten Cornelius Cardew har vært til inspirasjon, og Vibrant Matter Ensemble står i gjeld til ham.

3: Syngende fellesskap

I forprosjektet lette vi etter historiske eksempler som kunne modellere et mulig musikalsk univers der ikke befolkningen blir redusert til «publikum». Et univers der musikalske relasjoner blir etablert fra andre posisjoner enn mellom selger og kjøper av musikk. I sørstatene i USA på 1800-tallet var såkaldt Sacret Harp Singing populært. Folk kom sammen og sang uten publikum, sangerne satt i en firkant vendt mot hverandre. Det kunne være fra noen titall til flere tusen sangere. Samlingene kunne også romme et felles spleiselag av et måltid. I forprosjektet lagde vi ny tekst til noen av disse sangene og arbeidet med grunnprinsippene i en slik kollektiv sangpraksis. Her fra en workshop med «Sølvstrupene»:

4: Å synge med mikroorganismer (morild).

I forprosjektet forsøkte vi også å produsere klanger i forhold til respons fra mikroorgansimer, lysende morild. Ved hjelp av undervannshøyttalere med lyd fra en syngende stemme klarte vi etter lang tid å etablere respons fra morild. I Togetherness vil vi arbeide videre med disse forsøkene og prøve å la morildens reaksjoner bestemmer den klangverden vi produserer.

5: Lage en bok som samler fortellinger om å love og relasjoner mellom mennekser og planter

Dette er et frampek som som ikke var planlagt, men som oppsto i begynnelsen av hovedprosjektet. Vi ville samle historier om ting vi har lovet, mest lovnader til oss selv, og om forhold vi har til planter. Korte fortellinger som Vilde Eskedal monterer og utformer i to bøker. Bøkene ligger på biotopen i rådhuset, og interesserte som besøker rådhuset kan lese (og skrive) dersom de har lyst. Vi tenker at det vi lover oss selv vitner om at vi ønsker å bli en best mulig utgave av oss selv. Og forhold til planter er det sjeldent vi snakker om. Det er liksom noe som våre mødre steller med. Men når vi begynte å samle slike historier viste det seg at mange har forhold til planter. Vi ønsker bidrag til disse bøkene fra mange, også fra deg som leser dette og følger oss. Send bidra til Vilde Eskeland vilde_eske@hotmail.com og/eller Tony Valberg tony.valberg@uia.no Her er to eksempel på historier om å love, og en om relasjoner til planter. Flere finner du under kategorien «Bøkene». Husk å skriv om du vil være anonym eller ikke. Historiene under er underskrevet i boken, men her er de anonymisert:

Planten er eldre enn meg

Mine foreldre var veldig glad i planter. Ute i hagen, som inne. Mens mine foreldre fremdeles bodde i huset jeg vokste opp i, tok jeg med meg mange stauder til en hytte jeg hadde da. På hytta hadde jeg flere planter fra ulike familiemedlemmer. Også et piletre fra ei venninne, som dessverre døde veldig ung. Alle familiemedlemmene er også gått bort. Jeg mintes mine foreldre, tanter, kusine og venninne ved å se disse plantene komme igjen og igjen, år etter år. Gode minner. Følte energien deres fremdeles eksisterte via disse plantene. Dessverre fikk jeg ikke med noen av disse videre da jeg solgte hytta, for jeg solgte midt på vinteren. Fremdeles lurer jeg på om jeg skal ta mot til meg, og spørre nåværende eiere om jeg kan komme og grave litt, for å få med meg disse minnene.

Jeg «arvet» en del planter da mamma døde for nå ni år siden. Hun hadde det vi kan kalle grønne fingre. Jeg har klart å holde liv i plantene. Også en mønjelijle/clivia som hun igjen arvet fra sin tante, min grandtante. Planten er altså eldre enn meg. Den lever i beste velgående. Jeg arvet også en julekaktus og en papegøyeblomst (som hun sådde fra frø kjøpt på tur til Madeira). Alle disse plantene har jeg fått blomst på flere ganger. Føler det er mamma som hilser ned til meg og forteller hun følger med på meg og min sønn (som hun dessverre aldri traff) hver gang jeg får blomst på disse. Er særlig stolt over å holde liv i papegøyeblomsten, og også få den til å blomstre. For det er vanskelig, i følge de som driver proft med blomster.

Aldri love noe mer

Jeg har, på en måte, lovet å aldri love noe mer. Jeg var 16 år og hadde fått lov å dra på ferie alenemed kjæresten min. Vi var begge på strandferie med våres egne fedre, og derfra skulle vi dra alene til en annen strandby og leie eget feriehus, slik som voksene gjør. Vi skulle ta en dagstur for å leie huset og komme tilbake på kvelden. Men vi rotet med rutetabellen og mistet busen tilbake. Vi måtte overnatte i en annen by på vei uten å kunne kommunisere med foreldrene våres. Det var ikke vanlig å ha mobiltelefon da. Når vi kom tilbake morgen etter, var faren min rasende sint. Han påsto at det var vanlig med meg å ikke kunne garantere noe og at jeg var en som ikke klarte å holde et løfte. Jeg husker ikke å ha lovet noe til noen etter det. Fram til nå. Nå er jeg gift og har lovet alt det man lover når man gifter seg. Men enda viktigere, nesten hver kveld må jeg love dattera mi at jeg ikke går ut av huset mens hun sover. Og jeg bryter ikke løftet.

Forelsket

Sommeren 1982 var jeg veldig forelsket, og på høsten var vi en del på hytta til familien hennes. En natt lå vi ved siden av hverandre i underkøya i det smale soverommet. Hun sov. Da lovte jeg Gud (ennå jeg ikke er kristen, men jeg ville liksom love til noe som var større enn meg selv) at hvis jeg fikk denne jenta så skulle jeg være snill (og det hadde jeg ikke alltid vært). Vi har holdt sammen siden.