Etter siste samling

Endelig!

Endelig – i dag lykkes vi med å få dokumentert den fornemmelse av tilstedeværelse og relasjon som kan oppstå mellom et menneske og en samling encellede, kuleformede alger (morild) når det synges for morild og de lyser tilbake i mørket. Tilbake i 2017 fikk vi vårt første gjennombrudd med disse forsøkene. Den gangen opplevde vi det ikke som noen relasjonell utveksling selv om algene lyste, men mer som en mekanisk respons på lyden. Det var i og for seg overveldende nok den gangen. Vi benyttet da mikrofon og høyttaler (den natten vi lykkes med å få respons senket vi en liten høyttaler pakket inn i et kondom ned i morildkulturen). I dag opplever jeg (Tony) dette som et vesentlig skritt på veien, men et tilbakelagt stadium.

Jeg har kunnet disponere et lite laboratorium på UiA der morildkulturen har kunnet utvikle seg. Det er stummende mørkt på dagen, og lyst på natten. Når jeg kommer inn i rommet på dagtid ser jeg altså ikke hånda for meg uten at lyset fra telefonen skinner svakt foran meg. Ved en tilfeldighet så jeg for et års tid siden for første gang at morildkulturen lyste når jeg sang like ut i rommet, uten mikrofon og høyttaler. Jeg sang for meg selv uten å tenke på morilden, og observerte plutselig at det lyste. Fra da av har jeg i tussmørke listet meg fram til stolen som står foran bordet med kulturen, satt meg ned og begynt å synge, ikke ulikt slik jeg sang for barna mine når de var små. Samtidig har morildkulturen stadig blitt større og mer viril, og jeg har brukt mange, mange timer sittende med sang foran morilden. Den har respondert som en stjernehimmel foran meg. Det har vært kjære stunder som jeg har hatt lyst til å dele med mange, men vi har ikke – til tross for utallige flinke fotografer med dyre kameraer – kunnet fange dette fenomenet til film. Foto, ja, men filmens mulighet til å fange det finstemte samspillet har vi ikke lykkes med å dokumentere. Likevel har jeg fortsatt å synge, også etter at samlingene i Togetherness tok slutt. Det siste halve året har jeg kunnet samarbeide med UiAs prosjektleder på UiAs IT-avdeling Rolf Sigurd Løvland, og ved hans hjelp lykkes vi på mandag slik at dette spillet mellom menneske og morild kan dokumenteres nå i dag!

Se for deg at jeg famler meg fram til stolen. Det er stummende mørkt i rommet når jeg setter meg og begynner å synge. Noe av morildkulturen svarer straks an, og flere følger på etter hvert. I lang tid har det fortonet seg som en call and respons-bevegelse mellom morildkulturen og meg. Morilden har lyst opp ved sang, men så forsvunnet etter noen få sekunder. I det siste har morildkulturen vært så sterk og viril at den holder seg lysende over lenger tid. Vi overlapper hverandre, der det før var mer som call and respons. Det fører til, synes jeg, at vi er til stede i spillet samtidig. Det finnes mange innfallsvinkler til dette fenomenet, men slik det nå utspiller seg er det relasjonelle momentet av tilstedeværelse det jeg for min del opplever sterkt i min kropp.

På YouTube-klippets «Innstillinger» forandrer du til 1080p HD og klikker på «Fullskjermmodus»

Togetherness VMC – 15.05.2019

Fjortende samling – UIA

Ettermiddagen starter for meg med to separate og oppslukende samtaler med henholdsvis Silje og Håvard. Tony plukker imidlertid begge mine samtalepartnere ut av boblen og bort til instumentet som venter på hver av dem. Håvard til det som ser ut som en harpe og Silje til en slags steelgitar. Litt etter litt får alle tildelt en plass ved siden av et intstrument fra Tony sitt veldige lager av instrumenter uten navn. Kanskje dukker det opp navn på hvert enkelt etter som musikken skrider frem?

 

Vi forsøker å lytte til instrumentene, til treverk og filt og metall i strengene, i den vibrerende luften inne i instrumentene, for å høre hva dette som ikke er menneskelig lager av lyd, heller enn å tenke på hvordan jeg selv lager lyd og hvordan det tar seg ut. Vi lytter til instrumentet vi er sammen med og til alle de andre menneskene og alle ting som vibrerer med i den store salen på UIA.

 

 

Anne-May

 

 

Togetherness VMC – 08.05.2019

Trettende samling – Rådhuset

Jeg står i kø for å komme inn til Kristiansand. Her er jeg sammen med mange andre mennesker, adskilt med metall og eksos. Vi er sammen på en måte. Sammen om køen, om å ville komme frem til et sted. Eller kanskje noen syns det er fint å sitte her. Høre på radioen, spotify eller musikk nedlastet til en gammel Mp3 spiller. Det kan være et slags rom, slik som Togetherness er et rom i Rådhuset to onsdager i måneden.                                                                                                     Da jeg intervjuer to av oss denne onsdagen snakker vi om at det blir rart når Togetherness ikke er mer, men det vi snakker om er kanskje, hvis det er lov å håper, bare det fysiske rommet som prosjektet skaper. Jeg kommer til å bære prosjektet med meg videre også etter det er avsluttet. I form av nye tanker, måter å se verden på, kunnskaper og delte minner med mennesker jeg har blitt kjent med. Og musikk jeg har fått være med å skape. Biotopen er nok den jeg har blitt minst kjent med, det har ikke vært så lett å leke med den med kamera i hendene. Kanskje noen andre har et større forhold til den, det skulle jeg gjerne visst om. Den er mangslungen nå, med vann, glass, jord, eiketrær, paprikaplanter, bøker, mose,  tovede bein, øyer og øyevipper. Og fluer. Jeg hadde en liten flue med meg under hele Togetherness denne onsdagen. Kanskje er jeg likevel i befatning med den utvidede Biotopen.

Anne-May

 

Clustersang, live sampling og smådyrslyder på denne samlingen:

Togetherness VMC – 10.04.2019

Ellevte samling – Rådhuset

 

I dag er dagen for latter. Latter ved bordet da vi sang om egg og bacon, latter når vi prøver så godt vi kan å forstå om vi er alter, basser, sopraner eller, og latter når noen synger for seg selv i clusteret. Slik latter som bare kan komme når vi er sammen med noen vi er trygge sammen med. I hvert fall er det slik for meg. Som i alle grupper er det også de som er litt skremt av sangen, eller som ikke synger, eller som stikker og leker. Deres tid er en annen, ved biotopen, ved tegningen eller ved måltidet. Noen som ikke er med oss lengre i det hele tatt er den største og mest vitale morildkulturen. Tony meddeler at vannet er lukket av karet som han flyttet dem over i. Det er uendelig trist, de har druknet, i luft. Nå er de ikke mer. De to mindre kulturene kan kanskje ta en plass i prosjektet, men prosjektet har tatt livet av noe, og det føles vanskelig. Trenger prosjektet å gå på bekostning av annet liv? Eller trenger samfunnsprosjektet å gå på bekostning av andre levende vesener? Store spørsmål, med svar i luften. Kanskje finner vi noen svar på sameksistens i dette prosjektet.

 

 

Anne-May

Togetherness VMC – 03.04.2019

Tiende samling – Rådhuset

 

Tidligere på formiddagen.
Meg selv og Tony besøker morilden på UIA-laben i et forsøk på å filme dens reaksjon på sang fra høyttaler. Morild viser seg fra en god, lysende side, men kamera vil nok en gang ikke fange opp lyset, bortsett fra når vi setter ned eller tar opp den vanntette høyttaleren. Vi må tilbake til tenkeboksen. Kanskje krever de kraftigere lyd? Tony har en dusjhøyttaler som vi kler med et kondom og så går vi tilbake til laben. Det har gått en god halvtime og det virker som om Morild nå er klar igjen. Denne gangen klarer jeg å fange lyset med kameraet mitt! Det er ikke som med en av Nasa sine telelinser, men det er tydelig en stjernehimmel i bildet!

 

 

 

På Rådhuset.
Før vi møtes sår jeg fire frø i Biotopen. To av agurkurt og to Bondebønner, sistnevnte har jeg høstet selv og er veldig spent på om jeg har oppbevart dem riktig. Det var godt å så i Biotopen, vi fikk vært litt i sammen. I dag skal vi nemlig ikke være så mye sammen. Vi er blitt henvist til et rom i kjelleren som vi tidligere har brukt til sang. Dette er et godt, innkapslet rom som føles trygt, men som mangler nærværet av Biotopens liv og organiske estetikk. Vi tar et allikevel igjen ved et deilig, krydret, måltid, med rømme. Måltidet og samtalene før og under er alltid så gode. Som om det er venner man har kjent lenge. Silje og meg snakker om dette; her har man mulighet til å bli gode venner, hvis man vil. Man vet at prosjektet har en slutt, etter det trenger man ikke møte noen igjen. Kanskje det å være sammen hver onsdag, med tre måneders bekjentskaper, er en deilig og uforpliktende, men svært ekte, måte å være sammen med andre på. Men man kan også velge å følge opp noen man blir kjent med. Slik som når jeg skal drikke kaffe med Renate i Ravndalen. Etter maten, og nasjonalsangen, tegner vi designet til prosjektets skilpadde, som nå er nesten ferdig! Vi får ferdige maler av skilpadde, som vi kan dekorere skallet på. Tony har med seg det flotte fargeskrinet i tre og vi får virkelig boltre oss. Min tegning blir ikke helt ferdig, men den er i gammelrosa, beige og burgunder, min er organisk med spiraler og halvsirkler, sidemannens er strammere, litt som om skilpadden har på seg dressjakke. Plutselig samler vi oss i firkant og øver raskt på å lytte til egen og andres stemmer i Sacred Harp Singing. Helt til slutt beveger vi oss opp til Biotopen og synger cluster sammen med Lars og Kristians rigg. På vei ned til rommet i kjelleren for å rydde, spør jeg Elisabeths kollega som er med oss for første gang om hva hun syns. Jeg får inntrykk av at hun har hatt det bra, og at hun likte å synge, stemmen er helt hes! Hun synger for sjelden sier hun, vi burde synge mer slik som vi gjør her tilfører jeg.

 

 

 

 

Anne-May