Ellevte samling – Rådhuset
I dag er dagen for latter. Latter ved bordet da vi sang om egg og bacon, latter når vi prøver så godt vi kan å forstå om vi er alter, basser, sopraner eller, og latter når noen synger for seg selv i clusteret. Slik latter som bare kan komme når vi er sammen med noen vi er trygge sammen med. I hvert fall er det slik for meg. Som i alle grupper er det også de som er litt skremt av sangen, eller som ikke synger, eller som stikker og leker. Deres tid er en annen, ved biotopen, ved tegningen eller ved måltidet. Noen som ikke er med oss lengre i det hele tatt er den største og mest vitale morildkulturen. Tony meddeler at vannet er lukket av karet som han flyttet dem over i. Det er uendelig trist, de har druknet, i luft. Nå er de ikke mer. De to mindre kulturene kan kanskje ta en plass i prosjektet, men prosjektet har tatt livet av noe, og det føles vanskelig. Trenger prosjektet å gå på bekostning av annet liv? Eller trenger samfunnsprosjektet å gå på bekostning av andre levende vesener? Store spørsmål, med svar i luften. Kanskje finner vi noen svar på sameksistens i dette prosjektet.
Anne-May
Togetherness - Vibrant Matter Collective 