Truble in paradise

En ukes tid i siste halvdel av mars var vi i dialog med Rådhuset om småfluer som hadde etablert seg i biotopen. De var der, og spredde seg rundt i første etasje der folk arbeider, og de søkte også ned i underetasjen. Det var nok ulik oppfatning mellom Togetherness og Rådhuset om hvor omfattende dette var, men vi var gjester. På mange måter var det en kommentar til vårt prosjekts spørsmål: hvordan kan vi leve sammen på tvers av arter? Fredag 29. mars fikk vi beskjed om  noe burde skje innen mandag i forhold til biotopen.

I løpet av denne dialogen med Rådhuset søkte vi råd fra sakkyndige. Oppfatningen var at når fluene har etablert seg med egg i jorden vil det ta tid før de vil kunne være vekk, om en ikke vil bruke gift. Noen av oss møtte på rådhuset søndag. Vi så det var mindre fluer, absolutt ingenting i underetasjen. I hallen var det heller ingen utover i biotopen, og der var det mest rundt den midterste modulen.  Vi kontaktet Rådhusets representant over telefon, og sammen ble vi enige om å tømme kun den midterste modulen for jord, og potte om plantene som sto i den. Vi bestilte biologisk plantevern (Nematoder) til de andre modulene, og dro fra Rådhuset med en fornemmelse av at det skulle gå bra!

For min del var jeg denne gangen (for en gangs skyld) ikke så bekymret.  Når et lite samfunn som vårt, som tar mål av seg til å modulere andre måter å tenke og handle på, etablerer seg i selve det etablertes hus (Rådhuset), vil det oppstå dynamikker som kan forteller noe om dumper i veien for en grønnere fremtid på samfunnsplan også. Jeg syntes det var en situasjon som var verdifullt, og at det gjorde Rådhuset til et særmerket og spennende sted for et prosjekt som vårt. Veien folder seg (som alltid) uforutsigbart ut. Om vi er fleksible og finner nye løsninger on the fly trodde vi det kunne løse seg bra!

Morildkulturen

Onsdag 20. mars gikk vi hele Togetherness inn i mørket på labben. Jeg hadde uken i forveien oppdaget at jeg fikk respons fra morilden bare ved å synge ut i rommet! Jeg var overrasket og glad. Så vi gikk ned og sang, og morilden blinket tilbake. Det var fint. Det var imidlertid bemerkelsesverdig at det var samme respons når alle sang som når jeg sang alene. Kanskje kunne en forvente at det var mer volum og lydbølger til å «tenne» morilden når vi var mange? Så lørdagen etter gikk jeg på dagtid (mørkt i labben) ned for å undersøke om det var den sedvanlige menneskelige logikk som var i spill; jo fortere og raskere (som vi kjenner fra konkurranse), jo bedre. Hva med om jeg sang ganske forsiktig, som til et lite barn, ville jeg da få like mye respons som når over 30 mennesker synger? At respons ikke var proposjonal med volum, men kanskje av andre parametere? Jeg hadde erfart at glidetoner var et slikt parameter. Vel, jeg gikk forsiktig inn i mørke på labben for å undersøke dette.

Jeg begynner å synge og venter på blink. Ingen respons, hmmm. Jeg sang høyere, på et nivå som jeg tidligere har fått fin respons på. Da lyser det så vidt i den flaska som ligger nede. Til slutt må jeg riste på flaskene. Det er helt mørkt i begge back-upene. Både den lille og store. I den gamle, store kolben er det så vidt blink. I den liggende flaska noe mer. Jeg ble urolig, og bestemte meg til å komme tilbake samme kveld etter kl. 20:00 for å sjekke lysrørene mens de lyste. 

På kvelden låser jeg meg inn, da skal det være lys i forhold til timeren, men det er mørkt. Sannsynligvis har morilden stått i stummende mørke i tre døgn! Umiddelbart trekker jeg slutningen at det må være lysrørene som er ødelagte, og drar ned til byen for å forsøke å få tak i nye (uten hell). Etter mye om og menn forstår jeg at det ikke er strøm i kontaktene, strømmen er av en eller annen grunn frakoblet! Det er kun strøm fra et enslig uttak ved døren til labben (og lys over benken ved døren som vanlig). Jeg strekker en skjøteledning derfra, og det virker tilsynelatende ok med lyrørene. Jeg setter det hele på plass og bestemmer meg for å komme tilbake neste kveld for å sjekke at det er ok. Forhåpentligvis kommer morilden til hektene igjen, den er døgnvill, ikke død. Og det stemmer, etter noen dager er alt ok.

I begynnelsen av april er kulturene fulle av energi og lys, og gir fine responser på sang. Tiden er moden for å flytte den store kulturen over i et større kar. Jeg bestiller et plexiglasskar, mottar det, og heller hele kulturen over i det nye karet. 8.april er jeg nede på labben for å se til at alt er ok. Jeg gikk ned i mørket sammen med havforskeren som ennå ikke har sett morildene respons på sang. Jeg synger, det er respons, men ingenting fra morilden i det nye store karet. Jeg prøver flere ganger, men ingenting. Jeg tenner lommelykt, og oppdager at det nye karet et tomt! Jeg føler meg helt maktesløs og fortvilet, det har tatt fire måneder å etablere denne fine kulturen. Dagen etter undersøker jeg karet nøyere og oppdager at det er en sprekk i en skjøt, over tid ser jeg at det danner seg dråper i skjøten. Vi har selvfølgelig back-upene, men de er ikke så vitale, og vi har plutselig mye mindre volum, og mye mindre tid.

 

IMG_2844.JPG     IMG_2853.JPG

IMG_2849.JPG

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s