Etikk og estetikk

image.pngLa meg ta opp tråden fra samtalen om etikken rundt morildprosjektet i Togetherness. Altså: Lyser morilden fordi den er redd og forstyrret? Det er et alvorlig spørsmål som fortjener et alvorlig svar. I forprosjektet drøftet jeg det også med Jana Winderen. Refleksjonen her er mitt beste alvor, men om det er rett vet jeg ikke, jeg kan ta feil.

Togetherness er et radikalt prosjekt i den forstand at det forsøker å gløtte inn i – og også etablere – erfaringer som bryter med forventninger til hegemoniske tenke-, være- og lyttemåter. Det er prosjektets ambisjon, herfra beveger det seg nølende fremover med ett og ett skritt. Det som settes i spill er altså fokuset på mennesket som har preget europeeres måte å tenke på i 250 år. 250 år er i historisk sammenheng ikke mye, og likevel forestiller vi oss at en hierarkisk samfunnsorden med mennesket som administrator på toppen er naturlige, det er slik det «er». Filosofen Michael Foucault skriver i Tingenes Orden (2006) (Les mots et les choses utgitt første gang 1966, sic!) med overbevisning om hvordan europeiske vitenkonfigurasjoner og værenmoduser har vært omskiftelige, flyktige og skjøre. Rådende vitenkonfigurasjoner og værenmodus ble under renessansen og den klassiske tidsalder holdt for like stabile og sanne som dem vi holder oss med i dag. Bevisstheten om den betydelige mobiliteten i de historiske mindsetssom har preget Europa, tematiserer det Foucault omtaler som epistemologiske bruddstederder disse mindsetsi en periode usynkront preges av brudd, mangel på stabilitet, brister og forkastninger. Han skriver: «Det er den samme grunn som nå på ny rører på seg under våre skritt.» Det er denne fornemmelsen som også ga næring til den posthumanistiske diskursen, og inspirasjon for Togetherness.

Den franske revolusjonen i 1789 har blitt stående som et symbol for det epistemologiske bruddstedet som overgangen fra føydalitet til modernitet representerer (Wood 2002). Borgerne overtar (definisjons)makt fra adel og geistlighet, og borgernes individorienterte og antroposentriske tenke- og væremåter kommer til makt og anvendelse. Den borgerlige revolusjonen er blodig, den store industrialiseringen som følger på 1800-tallet er ingen dans på roser. Det utøves makt, og modernitetens maktutøvere må legitimere sine posisjoner og handlinger.

Historisk sett er tendensen at når ontologiske posisjoner i spørsmål om makt skal fremmes, så vises det til det som er «naturlig». Vi handler med legitimitet når vi handler naturlig, og definisjonsmakt over «det naturlige» får betydning. Særlig ser en i retning av barna og dyrene, deres oppførsel forteller noe om «naturlighet», de som ennå ikke har blitt sosialisert inn til noe særskilt; ennå upåvirket og, ja, naturlige. De to store bidragsyterne til modernitetens barndomskonstruksjon, Lock og Rousseau, har i 1789 allerede levert bidrag som fikk betydelig innflytelse på forestillinger om hva det ville si å være et naturlig, moderne menneske. Men mer enn noen annen skulle naturforskeren Charles Darwins observasjoner begrunne modernitetens forståelse for legitim maktutøvelse, og langt på vei vår antroposentriske forståelse av hva som er menneskets plass og mandat på jorden; vår «naturlige» være- og tenkemåte.

Under før-moderne betingelser gikk posisjoner og makt i arv. Det ble opplevd som Guds forordning og «naturlig». Det hadde også mange fordeler som gjorde «naturligheten» plausibel; det sikret samfunnet stabilitet, fungerende nettverk og kompetanser ble bygget opp gjennom generasjoner i familiedynastier. Adelsstanden var en stabil og svært kompetanserik samling mennesker, også i forhold til kunst og kultur. Det virket naturlig for de med makt å tenke at dette var en godt fungerende forordning. Gjennom storslått offentlig representasjon ble det forsøkt tydeliggjort at adelsstanden og geistlighet var av en ganske annen sort enn vanlige bønder. Det legitimerte deres maktutøvelse.

Fornuften i dette kunne borgerne kanskje fatte, men de kunne jo ikke slutte seg til at makt skulle gå i arv, for da ville deres egen makt (og revolusjon) være illegitim. Makt måtte legitimeres i modernitetens alminnelige tankegang, og denne igjen måtte forankres i en av modernitetens fremholdte kjennetegn: vitenskapen. Og her er det (deler av) Darwins univers kommer til nytte. «The survival of the fittest» kom på alles lepper. Det var «naturlig» at alle kjempet mot hverandre, og når borgerne utøvde makt var det naturens orden som foldet seg ut. Nådeløs, men naturlig. Kampen enkeltindividene i mellom, det farlige livet og konkurransen, var den naturlige livsorden som paradoksalt nok gjorde livet på jorden stadig bedre og mer avansert, år for år. Løvene og tigrene levde slik, det var naturlig å leve som jeger og bytte, med «kjemp eller flykt»-respons, sikre formering og territorium, naturen og naturvitenskapene vitnet om det. Dette var ingen lek! (slik den skuffede F. Schiller allerede kort tid etter revolusjonen måtte se etablere seg som den nye «sannhet»). De moderne institusjonene som rettsvesen, vitenskap, fri presse, frie valg, holdt denne i og for seg urovekkende otologiske grunntilstanden i sjakk. Menneskets kontroll over og maktutøvelse overfor naturen («forvaltningsmandatet») var naturlig, Kampen for tilværelsen var modernitetens værenmodus; det var grunntilstandenmellom plantene, mellom dyrene, mellom menneskene og mellom de ulike livsformene.

Ok, det er med dette i minne en må forstå at det er mulig å gjøre følgende spørsmål til et nøkkelspørsmål: Why do birds sing? – Hvorfor synger fuglene? Eller: Hvorfor lyser morilden? Under moderne betingelser har spørsmålet om hvorfor fugler synger vært besvart med referanse til The survival of the fittest; for reproduksjon og markering av territorium, altså i begge tilfelle for å ta opp den nådeløse kampen og forsvaret mot konkurrenter. Dette er biologiens moderne ryggmargsrefleks når de søker tolkning av dyreadferd som vi, for å være ærlige, ikke med sikkerhet vet svaret på. David Rothenberg (2005) og andre har imidlertid foreslått et langt mer mangfoldige tolkninger av fuglesang, forslag som ikke alene er relatert til «kjemp eller flykt»-respons, men til vitalitet, lek og relasjon. Jeg vet ikke – og kan ikke vite – hva som er rett, poenget med Togetherness er at prosjektet «forsøker å gløtte inn i – og også etablere – erfaringer, tankesett og lydbilder som bryter vesentlig med forventninger til modernitetens antroposentriske og hegemoniske tenke-, være- og lyttemåter». Altså, hvordan forholder vi oss til lysende morild dersom vi erstatter vitenkonfigurasjoner som vil tolke morildens lys som en «kjemp eller flykt»-respons med en tolking som foreslår togetherness, vitalitet, nysgjerrrighet, relasjon, kanskje til og med skjønnhet og energier som oppstår i skapende prosesser? Togetherness – Vibrant Matter Collective undersøker potensialet for sannhet i denne siste posisjonen når vi søker samhandler med en encellet alge som morild.

To dager senere skrev jeg:

Jeg setter stor pris på, og takker dere, for de utviklingssamtalene vi har.

I mailen forleden skrev jeg at Togetherness «forsøker å gløtte inn i – og også etablere – erfaringer, tankesett og lydbilder som bryter vesentlig med forventninger til hegemoniske og etablerte tenke-, være- og lyttemåter.» Jeg skrev mest om vitenkonfigurasjoner og værenmoduser, men dette med «lydbilder» og «lyttemåter» er selvfølgelig også vesentlig, kanskje det vesentligste for meg. Spørsmålet er altså ikke bare: Hva er ikke-antroposentriske vitenkonfigurasjoner og værenmoduser, men også hva kan en ikke-antroposentrisk undersøkelse av lyd fremkalle av lyttemåter og lydbilder som bryter med antroposentriske og hegemoniske forestillinger om musikkens vesen? Litt flaut er det jo å stille slike himmelstormende spørsmål, men skitt au!

Det er altså snakk om å undersøke betingelsene for å kunne fornemme en musikalsk agens som ikke henter sine premisser fra en menneskeskapt musikalsk ontologi. Er det mulig å identifisere noe som er (vagt?) beslektet med menneskelig musikk fra andre organismer, for eksempel dyr og planter, og hvordan ytrer de seg i tilfelle? Hva kunne musikk være, dersom det var det det nå ikke er? Hvordan komme på sporet av svar på slike spørsmål?

Som tidligere musikkterapeut – det er nærmere 30 år siden nå, men likevel – vil min intuitive respons være: Ved å lytte tålmodig! Finnes det en skygge av et «spøkelse» (Derrida, 1996) her, noe som ikke ennå er, men som vi likevel fornemmer nærværet av, og som kan komme til å tre fram for vårt øre? Og dertil, etter å ha latt det synke: Lytte og overtolke de miste signaler som uttrykk for en relasjonell agens. Slik opererte jeg som musikkterapeut, på linje med mange av mine kolleger. Av og til befinner vi musikkterapeuter oss ansikt til ansikt med mennesker som er rammet av store og sammensatte utfordringer, i en slik grad at vi får fornemmelsen av at vi er stilt overfor en sansing, en persepsjon og en motorikk som er forskjellig fra vår egen. Det er da musikkterapeuter er trent til å sende et signal og vente på respons, gjerne så lenge at det er hinsides vår fornemmelse av relasjonell sammenheng i tid. Om det omsider følger en forandring; blikket skifter retning, en hånd skifter posisjon, så (over)tolkes det som en relasjonell gestus, som begynnelsen på en relasjon. Selv om gestusen ikke var relasjonelt ment fra klienten, kan responsen bli oppfattet slik, og også fra klientens side kan det tidvis etableres – uten at det var den opprinnelige hensikten – en forventning om gjenkjennelse, relasjon og sammenheng. Altså først; lytte tålmodig etter den minste ytring som kan (over?)tolkes som agens.

Hvordan skulle en selv ytre seg for å uttrykke en relasjonell impuls i møtet med «det Andre» (som morilden),  om ikke annet så for å la et klanglig objekt fremtre som materialiserer det som er min beste intuitive forsøk på å produsere en stemme som kan møte gjenkjennelse hos «det Andre»; mitt beste forsøk på å etablere en klang som en fornemmelse av «det Andre» i meg selv. Jeg ville etablere et «iso-språk» (iso, i.e. lik, samme, maken), slik vi gjør når vi kommuniserer med spedbarn uten en språklig diskurs å dele. Vi etablerer en stemmeklang i et høyere og mykere leie (maken til babystemmen), vi babler «Gulli-gulli-gull» (maken til babyens flytende sang), vi imiterer en setningsmelodi og en flow som vi synes likner babyens. Vi forsterker flowen ved å repetere foneter (så fin, så fin, så fin) slik også babyen etablerer flow. Før vi er i stand til å etablere konversasjon etablerer vi en «proto-kommunikasjon» (Bråten, 2007). Jeg merker meg at det er slik jeg sitter på labben sammen med morilden og synger, mens den blinker som en stjernehimmel tilbake til meg. Jeg opplever det som om vi etablerer universets innerkant, og at vi opererer der.

Slik forholder vi oss intuitivt i møte med de ganske nyfødte barna våre. Vi har ikke forstått spedbarnas ytringer, men sanser dem og over hele verden sitter foreldre, søsken, slektninger, venner og synger, venter og lytter. Vi forsøker å mane fram en fornemmelse av hvem denne andre kan være, hva i oss selv kan være slik? Hvordan etablerer vi en arena for sansenes materialer som vi har felles tilgang til? Hvilke signaler sendes tilbake til oss? Hva sanser vi selv i møte med spedbarnet? Og vi leker med tanken om at vi deler et univers. Kanskje merker vi oss tegn til respons, i all sin forunderlige uforutsigbarhet, med stundens glede og lettede forundring. Uten alt dette proto-relasjonelle, vil barnet – slik John Bowlbys viste i sin rapport fra 1951 til Verdens helseorganisasjon vedrørende forholdene for foreldreløse barn under krigen – utvikle alvorlige utviklingsforstyrrelser. Slik, famlende, men med en særlig årvåkenhet, tar vi skritt i retning av noe som kan bli relasjon. Vi håper på at vi ikke er alene om å søke transendentale opplevelser. Slik sitter jeg også og synger og synes jeg ser morilden lyse som en stjernehimmel tilbake til meg fra universets innerkant.

Det antroposentriske mennesket har jo bare i liten grad gjort dette, vi har lyttet (også musikalsk) til hverandre. Men noen begynner, en diskurs som også rommer feltet Animal Music Perception (Hoeschele, 2017; Patel, 2017; Gagliano, 2017). Mitt inntrykk er at denne forskningen paradoksalt nok er antroposentrisk innrettet, altså hvordan kan vi gjenkjenne trekk fra menneskelig musikk i dyrenes produksjon og resepsjon av lyd. Selv om jeg hadde foretrukket undersøker av forskjeller, er slike undersøkelser av likheter også interessante. Særlig på to områder er det vist en gryende interesse, 1) Implicit pich chroma perception,altså om fugler og dyr har en fornemmelse for oktaven og underdelingen av den i skala. Og 2) fornemmelse for rytme når rytme defineres metronomisk som en underdeling av en jevn metrisk puls. Her er det gjort funn som kan tolkes som positive i forhold til likhet mellom mennesker og fugler/dyr (også sjødyr), men bare i begrenset grad, og feilkildene synes mange. Det påfallende er forskjellene, altså at 1) det vi kan tolke som en musikklignende agens fra ikke-menneskelig aktanter er ikke knyttet til skala, men til mikrotonalitet, og 2) det vi kan tolke som en musikklignende agens fra ikke-menneskelig aktanter er ikke knyttet til en jevn metrisk puls, men kanskje til organisk rytme eller flow. Altså at alt liv har en fremdrift som vi kan kalle flow. Jeg vil i tillegg foreslå 3) tid, fornemmelse for tilstdeværelse som folder seg ut i (uensartet)  tid. Menneskets fornemmelse for tid er neppe universell. Kanskje det mest spennende med lydproduksjon fra andre aktanter enn mennesket er den fremmedartede fornemmelsen av tid som vi blir invitert inn i. Kanskje er dette vår kongeveg (som drømmene var for tidlig psykologisk forskning) til et konkret og ikke-antroposentriske vitnesbyrd om musikalsk agens. For min del var det viktigste lærdommen etter møtet med field record nestoren Jez Riley Frech hvordan han understreket av det ikke var om å gjøre å finne et sampel med lyd (som i vårt tilfelle av meitemark eller munkelus), men å sample over tid. Det var avstanden mellom lydene (som ga fremmedartede fornemmelsen for tid) som vitnet om ytringens og ytrerens særlige karakter.

Om vi legger iso-prinsippet (lik, samme, maken) til grunn når vi søkende henvender oss til andre aktanter, kan vi fastslå at vi ennå ikke vet så mye om hva vi skal svare an til som «lik, samme, maken», men vi vet at lyden bør være mikrotonal (annerledes enn vår fornemmelse for skala), og den har en flytende og organisk fremdrift som flow, mer enn det vi i musikken gjerne kaller rytme, altså en metronomisk underdeling av en jevn, metrisk puls. Dette er utgangspunktet for de ulike utgavene av clusteret som vi allerede har jobbet mest med i Togetherness.  

Hva betyr dette for hva som vi gjøre videre.

  • Vi fortsetter arbeidet med å sanke og kategorisere mikro-lyder fra små organismer. Lydkartoteket er vår viktigste tilgang til den fornemmelse av tonedannelse, klang, flow og tid som vi kan forholde oss til med iso-prinsipp, og hvordan vi kan utvikle et konkret, klingende lydbilde bygget på denne fornemmelsen.
  • Flow og mikrotonalitet er sentrale begreper i våre forsøk på å utvikle en relasjonell tilnærming til andre aktanter.
  • Vi erstatter den grafisk partitur-delen i Cornelius Cardews Stykke nr. 1 (som jo stammer fra den høyst menneskelige Cardew), med spor som ikke er etter mennesker. Jeg har fotografert noen slike spor av organisk liv i biotopen. Kunne dette være til nytte?

Bark1.png

Bark2.pngBark3.png

Overordnet tror jeg det er viktig å ikke falle for fristelsen til å skape «kul» musikk. Hverken la oss inspirere eller diktere av den (menneskelige) «gode smak». Det krever mot. Undersøkelsens særlige innretning er først og fremst å skape klanglige utviklingsløp som ikke er forankret i menneskers «gode smak», men som forholder seg strengt til tonalitet, fremdrift, klang og tid slik det er skissert over. Og som vi samtidig kanskje vil merke at berører oss. Kanskje er det også den beste veien til noe kult?

Bark4.png

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s