Noen tanker om demokrati

 

image.pngTogetherness, tenker jeg, er en gruppe mennesker som kommer sammen for å gjøre ting. Vi snakker selvfølgelig sammen, særlig over måltidet, kanskje, men ellers er praten mest knyttet til det vi gjør. Vi er et gjørende og sansende samfunn. Det reiser nye spørsmål om demokrati. Mange har reflektert over demokratiutfordringer i relasjonell estetikk (Thomson 2012; Bishop, 2012; Valberg, 2017), men spørsmålet om demokrati i antropocens geologiske epoke melder seg på nye måter etter hvert som Togetherness tar form. Og mens det som tidligere har blitt skrevet om demokrati og relasjonell estetikk har vært preget av forsvar og kritikk, i en slags borgelig offentlighetsdiskurs, kan vi denne gangen kanskje være på sporet av noe skapende når det går opp for oss i hvilken grad vi er et gjørende felleskap? Med et slikt utgangspunkt melder demokratispørsmålet seg ikke (på Platons vis) i form av hva demokrati er eller hva det betyr, men hva demokrati er som gjøren. Dette gjørende vokser antagelig ut av en blanding av diffus lengsel og en fornemmelse av akutt nødvendighet som avviser metafysikk. Kan en tenke seg at demokrati er noe vi gjør og sanser i vårt daglige liv, noe som kroppene våre utvikler og merker seg? Noe som har med hele det haptiske apparats erfaring av lek å gjøre, med «de andre», med medfølelse, med vitalitet og skaperkraft? Er dette en type demokratiske erfaringer som (ikke-abstrahert) kan spores tilbake til gester og lyder, gaver, blikk og smaker? Det er det ene spørsmålet. Og det andre er knyttet til det faktum at begrepet demokrati er nært knyttet til forestillingen om «folke-styre», altså antroposentrismen.

Togetherness forsøker å modellere en verden der mennesket ikke er i sentrum. Det reiser mer grunnleggende spørsmål enn vi har drøftet tidligere. Det er spørsmål om betingelser for deltagelse og medbestemmelse i det som per definisjon har vært forstått som et «folke-styre», altså et styre blant og for mennesker. Dersom menneskets forvaltningsmandat utløper til fordel for et mindre hierarkisk forhold mellom ulike aktanter (se ordlista), hvordan skal ulike «stemmer» bli hørt, hvorledes skal vi forstå begrepet stemmerett i et ikke-antroposentrisk univers? Slike spørsmål reiser seg, om en skal være konsekvent.

Vi blir tvunget til å spørre: Kanskje trenger vi ikke å gjøre nok et hermeneutisk fundert eksperiment om betingelsene for et fungerende demokrati. Hele det menneskesentrerte, moderne prosjektet har jo nettopp vært et antagonistisk fyrverkeri av åpne og uforsonlige diskursive posisjoner, og likevel står vi dessverre her vi står i forhold til bærekraft og sosial rettferdighet, vesentlige anliggender for demokratiet. Og for mennesket kanskje katastrofale. For Togetherness er det viktig at smaker ved måltidet, lyden av clusterne osv, ikke reduseres til lingvistisk koding og tyngdepunktet flyttet til  abstrakt mening og moral. Eller for den saks skyld til en posisjon i dialektisk tenkning. I stedet kan vi gjøre forholdet mellom sannhet, etikk og liv sanselig, slik vi merker at vi erfarer det. Det er en slags gjørende performativet, ikke forstått som et teater, dvs. som noe representerende, men som et nærvær, en relasjonell materialisme, kanskje det Foucault omtaler som en årvåken stylistics of existence, life as possible beauty (Foucault 2012).  Kanskje kan det også være beslektet med det  Deleuze og Guattari beskriver som «a subject traversed by a multiplicity of active forces, who cannot ‘think’ change (or posit it transcendentally), but who ‘knows’ it immanently, is as close as possible to matter, to a burning, living center of matter» (Deleuze og Guattari 2004, s. 21). Vi spør om en abstraherende språkliggjøring av erfaringer som våre kan vise seg å fungere reduksjonistisk og patriarkalsk underlegge seg hendelsens vitale, uhøytidelige og ordløse nærvær. Ballen dribles i så fall med små pasninger på banehalvdelen der det på menneskers vis spørres om hva ting «er» og hva de «betyr», i stedet for å sende en lang pasning over midtstreken til områder der det spørres om hva som gjøres, der mangt og mange som ikke er «folk» kan gi svar med ulike stemmer fra ulike universer med mangfoldige forutsetninger og fornemmelser, for eksempel for tid. Det er en utvidelse av demokratiforståelse som strekker seg ut over den moderne og humanistiske forestillingen om «folkestyre». Lyden fra flere typer stemmer og fornemmelser blir inkludert. Det gjørende demokrati vil også kunne slippe flere og mer uensartede mennesker inn i den (elitistiske?) måten demokratiet bygges på, fordi det gjørende ikke bare er et resultat av den instrumentelle fornuft. Det gjørende inkluderer også måten vi snakker til og med andre på (og hvordan vi lytter!), og hva vi deler av det vi bærer i hjertet med andre. Spørsmål om demokrati i antropocens siste del kan altså være mer enn instrumentell fornuft bygget på det vi kan bergne og måle (den dominerende okularsentrismens hjemmeområde). Det vi lever, smaker, synger, deler som gaver, planter, steller, serverer, skaper inviteres også inn. Gjørende kunnskap- og erfaringsskilder som har vært mindre tilgjengelig, lavere estimert og i hvert fall mindre nedskrevet.

Fortsatt virker det som om spørsmålet om demokrati holdes for en sak for den instrumentelle fornuft; kritikkens posisjon i Habermas’ «borgerlige offentlighet» (Habermas 1961). Men selv de eneste som virkelig bejaet Habermas, de informerte og språkmektige (eliten av kulturell kapital?) som selv ble konger i dette akademias Jerusalem, så etter hvert hvor udemokratisk tilgangen til den «herredømmefrie diskusjonen» var fordelt, og begynte kanskje også å tvile på vitaliteten, skaperkraften, humøret, integriteten og makten i de rom der borgerlige offentlighet fremstilte seg selv. Om en tenkte seg en diskusjon om demokrati i Togetherness er jeg ikke trygg på at den vil være «herredømmefri» med meg til stede. Som gjørende samfunn, derimot, er vi et samfunn med langt mer sammensatte kompetanser enn det som kommer til syne i den abstraherende språkliggjøring som enhver selvgod demokratidebatt byr på. Vi består av folk med «grønne fingre», noen kan mekatronikk, noen kan synge, noen flokker vi oss om for deres gode latter, noen bringer steiner, noen dekker bordet, noen skjærer tomater og agurk, noen former rammen til biotopen, noen dekorerer den, noen holder jorden i biotopen fruktbar, noen setter farge i den, noen skyter uforutsigbare farger og former opp av jorda. Spørsmålet som melder seg etter som Togetherness finner form er om alle disse kompetansene som kommer til anvendelse i et gjørende samfunn som vårt, om de fordeler makt på en bedre måte enn det den «herredømmefrie» diskusjonen i den «borgerlige offentligheten» gjør?

Det vi på vår side forsøker å undersøke, er om demokratiet kan vokse ut ifra noe vi gjør og noe vi erfarer lokalt i en liten by; mikropolitisk. Grant Kester (2013, s. XVl) påpeker, sannsynligvis med rette, at (makro)politikk er forankret i kritisk teori som tenderer mot å redusere sammensatte livserfaringer til abstrakte, diskursive posisjoner. I forordet til Mikhail Bakhtins «Latter og dialog» skriver Audun J. Mørch i liknende vendinger: «Samfunnsdiskursen er en uopphørlig dialog, men samtidig finnes det stemmer som forsøker å monologisere diskursen, dominere de andre stemmene og tvinge dem til å tale sitt språk. Den som i tilstrekkelig grad lykkes med å monologisere den store diskursen vil samtidig ha etablert et begrenset antall formler for de tanker som overhode skal kunne la seg uttrykke». Det gjørende mikrosamfunn kan være en fluktrute for å unnslippe tvangen som en slik monologisering byr på, til fordel for kroppenes sansede erfaringer og utallige dialoger som spinner ut fra de mange ulike ting som gjøres i mikrosamfunnet, og de mange ulike måtene det gjøres på.

Da vil eksperimentet være å nærme oss demokratiske opplevelser og demokratisk gjøren gjennom kroppene, gjennom intuisjon, gjennom å synge og musisere for hverandre («hverandre» i ordets aller videste betydning), gjennom å komme sammen for å vokse, gjennom å spise sammen, gjennom å gjøre nesten ingenting sammen, eller ting som er latterlige eller unyttige eller også feilaktige. Altså et gjørende, skapende og intuitivt samfunn som stiller seg åpent og avventende til at noe av demokratisk art kan komme til syne, eller høres, fra andre hold enn tankens arkiv og den instrumentelle fornuft. Noe som har med samvær å gjøre. Kanskje noe i retning av Adornos : «Midt blant sine egne, som en venn, trer figuren for det som er annerledes fram». Eller også Rabelais (i Bakthins penn) «Selve sannheten åpner seg smilende for mennesket når det befinner seg i en avslappet, gledefylt og ‘komisk’ tilstand». Jeg skal komme mer tilbake til Rabelais og hans virke på 1500-tallet, under overskriften «Mellomrom». Jeg skal argumentere for at paradigmeliknende, epistemologiske  forandringer i europeeres  mindsets har kunnet oppstå av andre grunner enn de vi på moderne vis tenker oss, instrumentell fornuft, teknologiutvikling og klassekamp. Det vil være ignorant å overse slike faktorer, men de virker som vokst ut av tenke- og væremåter som nettopp har brakt oss til det den (ende?)stasjonen vi nå befinner oss på. Kanskje kan Rabelais 1500-talls praksis bringe oss på sporet av tenke- og væremåter som bryter med den antroposentriske tenkemåten i antropocens epoke.

Dette er skrevet vel vitende om at vi er inne på fascismens områder; antiintellektualismen. Vårt spesielle forsvar i Togetherness har vært at vårt gjørende har vært et pek mot fascismens væremåter; latteren vår, det ukorrekte (når vi synger «Coca Cola»), den uforutsigbare biotopen, det ufullendte i våre fortellinger om forhold mellom mennesker og planter, fortellinger i boken om ting vi lover oss selv, sansenes inntrykk mens vi spiser og synger og tover ull mellom hendene og lukter grønnsåpe og våt ull, blanding av Cardews («høye») verk og barnesangene, den udiskriminerende blandingen av det høye og lave. Venstresidens generelle forsvar mot antiintelektualismen har under moderne betingelser vært vitenskapen, dialektikken, den instrumentelle fornuften, et bolverk mot fascistenes estetiserte og paradespekkede politikk, mytiske lengsler og bokbål. Vitenskapen og dialektikken skulle likesom berge oss fra dette. Men spørsmålet er om vi har lykkes med det? Om den «post-theoretical malaise» som gjør seg gjeldende er berettiget? Og om vi i stadig nye og midlertidige samfunn i byer og på landet skulle eksperimentere med nye posisjoner som handler om å gjøre eller å skape? Midlertidige samfunn som gjennom sitt gjørende lager, smaker, lukter, lytter og ler. Og i noen av disse gjørende samfunnene, der gjørende definerer oss mer på linje med (ansikt til ansikt til) andre aktanter som dyr og planter, som også er gjørende(!), eksperimentere med hvordan ikke-menneskelige stemmer som gjør kan vinne innflytelse. Og avsløre «folkestyrets» antroposentriske konstruksjon.

Vi foreslår å ikke vanemessig tolke erfaringer fra en diskursforankret, hermeneutisk posisjon. Som verk rapporterer Togetherness til sine egne energier og sin egen materialitet som ikke lar seg definere av eller reduseres til språk og monokultur. Det som da gjenstår vil, kanhende, kunne være erfaringer som kan settes i spill dersom en tenker seg at demokrati ikke (på platonsk vis) er en idé som vi skal forsøke å virkeliggjøre i livene våre, men heller tvert om; våre liv, det vi skaper, det vi gjør og det vi sanser avstedkommer visjoner, energier, intensiteter, ideer og fornemmelser som kan bidra til et demokrati som er mer uensartet, inkluderende og sensitivt enn det vi er vant til å tenke oss.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s