Antikkens materialistiske filosofi

Det er umulig å lese post-strukturalistisk filosofi uten å bli minnet om sentrale bidragsytere til en vitalistisk og materialistisk filosofi i antikken. Mange av de filosofiske utfordringene som for eksempel Deleuze ga seg i kast med er båret fram allerede i antikken. På norsk er det grunn til å merke seg

Lucrets (1978): Om tingenes natur. Til norsk ved Trygve Sparre. Oslo: Aschehoug.

Øyvind Andersen (1975): Antikkens materialistiske filosofi. Oslo: Pax.

Om Cornelius Cardew

Den engelske komponisten, musikeren og aktivisten Cornelius Cardew har vært til stor inspirasjon for Togetherness. Tre gode tilganger til å forstå Cardews musikalske univers er

John Tilbury (2008): Cornelius Cardew – A Life Unfinished. Essex: Copula

Brian Olewnic (2018) Keith Rowe – The Room Extended. New York: PowerHouse Books

Cornelius Cardew og Richard Barrett (2008) Cornelius Cardew – A Reader. Ed: Eddie Prévost. Harlow, U.K.: Copula Press

Sitte hjemme

Leste gjennom Walter Benjamins  berømte «Kunstverket i reproduksjonsalderen» igjen. Der kommer jeg over noe jeg ikke merket meg tidligere. I forbindelse med drøftingen av filmskuespillerens avsondring fra sin publikummer, det som teaterskuespilleren hadde i en relasjon og respons med sitt publikum i salen. The film star var isolert fra den verden hun skulle fremstå som levende i.  Hun fremstilte seg for linsen, betrakteren uten navn og pust. Benjamin siterte Luigi Pirandello:

 «Filmskuespilleren føler seg som i eksil. I eksil ikke bare fra scenen, men også fra sin egen person. Med ubehag merker han den uforklarlige tomhet som oppstår fordi hans kropp blir en forbruksvare, fordi han forflyktiges og berøves sin realitet, sitt liv, sin stemme og de lyder han fremkaller når han rører seg, for så å forvandles til et stumt bilde som flimrer et øyeblikk på lerretet og deretter forsvinner i taushet. … Den lille apparaturen skal spille med hans skygge foran et publikum; og han selv må nøye seg med  å spille for den»

Til dette kommenterer Benjamin: «Man kan beskrive det samme saksforhold på følgende måte: for første gang – og det er filmens verk – kommer mennesket i den situasjon at selv om det virker med hele sin levende person, er det berøvet auraen.(Min kursiv).

Og kanskje kunne en tenke seg at dette er en formulering som fanger våre liv mens vi poster bilder, toner og tekst ikke på lerreter, men på liknende vis på skjermer. Er vi alle blitt små filmskuespillere i eksil i våre egenskapte filmer med visninger på nettet for likes? Er Pirandello urovekkende fornemmelse av den abstraherte film-star «som forflyktiges og berøves sin realitet, sitt liv, sin stemme og de lyder han fremkaller når han rører seg, for så å forvandles til et stumt bilde» blitt luften vi puster i mens vi poster og liker. Har det blitt så alminnelig at dette fenomenet ikke trer fram som «annerledes» lenger? Er vi hverandres skuespillere og fans som fremstiller og klikker oss fram til abstraksjoner av de kroppene som i virkeligheten sitter hjemme. Noe Pirandello i 1927 kunne merke seg fordi det fantes en verden «der ute» som var annerledes enn dette skrudd sammen?

Noen dager senere legger jeg til dette:

Jeg savner telefonsamtalene, og kan knapt finne meg til rette med at den langt på vei synes erstattet av SMS-meldinger. Selv gjennom telefonen var setningsmelodien, tempoet, de uforutsette pausene og rytmen i stemmene som kommuniserte en «tykk» informasjon, full av virkemidler, også fra musikkens sanselige verden. Jeg har vansker med å finne meg til rette med at den er erstattet av det fattigere, abstrakte sorte lille tegnet; bokstaven. Om den ikke ubetydelige delen av våre liv foran skjermene «som forvandles til et stumt bilde som flimrer et øyeblikk på lerretet og deretter forsvinner i taushet» bidro til det Pirandello kaller vår fornemmelse av eksil, så viser skjermene våre i det minste bilder av presumtivt levd liv i farger, former, størrelser og perspektiver som «flimrer et øyeblikk». Helt strippet ned til ikke-sanselig abstraksjon blir det først ved «meldingen», som tilsynelatende forsøker å unndra seg livets område. Det siste signal til mine sanser om at det er noen andre der ute er «meldingen» berøvet. Det er ubehagelig. Og kanskje samtidig grunnen til «meldingens» popularitet. Den avslører ingen ting vesentlig for sansene utenfor senderens kontroll, og henvisninger til redigerte filmer og bilder på skjermen.

Etter siste samling

Nytt om skilpadda (18.11.2019)

Togetherness var også en undersøkelse av kjærlighet. «Some thoughts concerning love», som Kant kanskje ville uttrykt det. Selvfølgelig hadde vi i tankene de relasjoner som kunne etableres mellom oss gjørende mennesker i løpet av et halvt års samvær. Men vi ønsket også å legge grunnen for spørsmålet: Springer kjærlighet, så og si, ut av en felles kilde, eller er det ulike kjærligheter? Springer kjærlighet til barn fra en annen kilde enn kjærlighet mellom voksne. Er vennskap næret fra en annen kilde enn kjærlighet. Er kjærlighet mellom mennesker av en særlig karakter som er annerledes enn vår kjærlighet til dyr, planter, et landskap eller en ting. Kan følelser til en bil i fart eller i garasjen med rette kalles kjærlighet? Enn et hus? Et språk?

Det var særlig dette med en mulig ikke-antroposentrisk kjærlighet mellom mennesker og planter og mennesker og ting vi ville høste erfaringer med. «Tingen» var en mekatronisk  kropp formet som ei skilpadde. Gjennom hele prosjektet hadde vi i boka «Biotopisk leksikon» samlet historier i vår vennekrets om forhold mellom planter og mennesker (se «Bøkene» på bloggen). Det viste seg at det var sterke bånd mellom mennesker og planter. Var det kjærlighet?

Og så ville vi undersøke hva slags forhold som kunne etableres mellom en mekatronsik kropp formet som ei skilpadde og oss i prosjektet. I forprosjektet hadde vi drøftet dette, også i en workshop, med forskeren Nina Jørnason som allerede hadde høstet erfaringer med roboten «Paro» sin evne til å etablere relasjoner mellom mennesker og roboter. Vårt fokus var ikke på om roboter kunne illudere følelser, men hvordan vi selv utviklet følelser når vi var mye sammen med en robot som var svært enkel, og som vi hadde laget selv med egne krefter i Togetherness. Det var særlig Henrik, Vilde og Bojan som utviklet den på grunnlag av forslag de fikk av oss mens vi tenkte høyt om skilpadda. Henrik gikk på videregående og var dyktig på programmering, og Vilde utviklet skilpaddas tegninger på kroppen. I tillegg fikk vi hjelp med den mekaniske utformingen av Bojan som av og til var med oss i Togetherness. Dessverre fikk vi ikke skilpadda ferdig i tide til å høste erfaringer med bånd mellom mennesker og mekatroniske kropper, men nå er den her! Og vi går i gang! Vi vet jo allerede en del om hvor lett det oppstår relasjoner mellom mennesker og ting som en roboter, for eksempel

https://www.sciencedaily.com/releases/2013/04/130423091111.htm

men vi ville høste erfaringer selv. Med et smil stilte vi spørsmålet: Kan vi allerede lage våre egne venner? Kan Skybert come true? Kan vi utvikle kjærlighetsfulle relasjoner til en slik ting? Her er vårt første møte med den:

Dette minner meg om noe i Jane Bennett sitt forord til «Vibrant Matter», der hun tegner en lang bue mellom barndommens lekende animisme og den lange rekken av materialistisk orienterte filosofer. Hun skriver:

I will turn the figures of «life» and «matter» around and around, worrying them until they start to seem strange. […] In the space created by this estrangement, a vital materiality can start to take shape.

Or, rather, it can take shape again, for a version of this idea already found expression in childhood experience of a world populated by animate things rather than passive objects. I will try to reinvade this sense, to awaken what Henri Bergson described as «a latent belief in the spontaneity of nature.» The idea of vibrant matter also has a long philosophical history in the West. I will reinvade this history too, drawing og the concepts and claims of Baruch Spinoza, Friedrich Nietzsche, Henry David Thoreau, Charles Darwin, Theodor Adorno, Gilles Deleuze, and the early twentieth-century vitalism of Bergson and Hans Driesch.

Men altså; det danner seg et bilde, men nytt er det ikke, det trer fram igjen (reinvaded) fra barndommen; på sporet av den tapte tid.

Nytt om skilpadda (14.11.2019):

IMG_3202.JPG Vi har fortsatt arbeidet med skipadda, den «mekatronsiske kroppen». Henrik og Tony møttes for å videreutvikle programmering (vel, egentlig gjør jo Henrik programmeringen alene) og Vilde begynte å arbeide med skilpaddas overflate. Når vi prøvde programmeringen igjen i går fikk vi den ikke til å virke, så vi møtes i kveld igjen. Men Vilde er ferdig. Og det ble virkelig fantastisk. Se på dette:

Skilpadde1.JPG      Skilpadde 3.JPG

Skilpadde5.JPG

Skilpadde4.JPG

Planen er at vi begynner å montere biotopen  i foajeen på Universitetet (UiA) etter nyttår.

Endelig! (11.11.2019)

Endelig – i dag lykkes vi med å få dokumentert den fornemmelse av tilstedeværelse og relasjon som kan oppstå mellom et menneske og en samling encellede, kuleformede alger (morild) når det synges for morild og de lyser tilbake i mørket. Tilbake i 2017 fikk vi vårt første gjennombrudd med disse forsøkene. Den gangen opplevde vi det ikke som noen relasjonell utveksling selv om algene lyste, men mer som en mekanisk respons på lyden. Det var i og for seg overveldende nok den gangen. Vi benyttet da mikrofon og høyttaler (den natten vi lykkes med å få respons senket vi en liten høyttaler pakket inn i et kondom ned i morildkulturen). I dag opplever jeg (Tony) dette som et vesentlig skritt på veien, men et tilbakelagt stadium.

Jeg har kunnet disponere et lite laboratorium på UiA der morildkulturen har kunnet utvikle seg. Det er stummende mørkt på dagen, og lyst på natten. Når jeg kommer inn i rommet på dagtid ser jeg altså ikke hånda for meg uten at lyset fra telefonen skinner svakt foran meg. Ved en tilfeldighet så jeg for et års tid siden for første gang at morildkulturen lyste når jeg sang like ut i rommet, uten mikrofon og høyttaler. Jeg sang for meg selv uten å tenke på morilden, og observerte plutselig at det lyste. Fra da av har jeg i tussmørke listet meg fram til stolen som står foran bordet med kulturen, satt meg ned og begynt å synge, ikke ulikt slik jeg sang for barna mine når de var små. Samtidig har morildkulturen stadig blitt større og mer viril, og jeg har brukt mange, mange timer sittende med sang foran morilden. Den har respondert som en stjernehimmel foran meg. Det har vært kjære stunder som jeg har hatt lyst til å dele med mange, men vi har ikke – til tross for utallige flinke fotografer med dyre kameraer – kunnet fange dette fenomenet til film. Foto, ja, men filmens mulighet til å fange det finstemte samspillet har vi ikke lykkes med å dokumentere. Likevel har jeg fortsatt å synge, også etter at samlingene i Togetherness tok slutt. Det siste halve året har jeg kunnet samarbeide med UiAs prosjektleder på UiAs IT-avdeling Rolf Sigurd Løvland, og ved hans hjelp lykkes vi på mandag slik at dette spillet mellom menneske og morild kan dokumenteres nå i dag!

Se for deg at jeg famler meg fram til stolen. Det er stummende mørkt i rommet når jeg setter meg og begynner å synge. Noe av morildkulturen svarer straks an, og flere følger på etter hvert. I lang tid har det fortonet seg som en call and respons-bevegelse mellom morildkulturen og meg. Morilden har lyst opp ved sang, men så forsvunnet etter noen få sekunder. I det siste har morildkulturen vært så sterk og viril at den holder seg lysende over lenger tid. Vi overlapper hverandre, der det før var mer som call and respons. Det fører til, synes jeg, at vi er til stede i spillet samtidig. Det finnes mange innfallsvinkler til dette fenomenet, men slik det nå utspiller seg er det relasjonelle momentet av tilstedeværelse det jeg for min del opplever sterkt i min kropp.

På YouTube-klippets «Innstillinger» forandrer du til 1080p HD og klikker på «Fullskjermmodus»

Er sammen

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på

trammen.

Og alt vi ser på har

dobbelt liv,

fordi vi sanser

det sammen.

 

Å, flytt deg nærmere inn

til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svimlende kort

den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli

 

Noen tanker om demokrati

 

image.pngTogetherness, tenker jeg, er en gruppe mennesker som kommer sammen for å gjøre ting. Vi snakker selvfølgelig sammen, særlig over måltidet, kanskje, men ellers er praten mest knyttet til det vi gjør. Vi er et gjørende og sansende samfunn. Det reiser nye spørsmål om demokrati. Mange har reflektert over demokratiutfordringer i relasjonell estetikk (Thomson 2012; Bishop, 2012; Valberg, 2017), men spørsmålet om demokrati i antropocens geologiske epoke melder seg på nye måter etter hvert som Togetherness tar form. Og mens det som tidligere har blitt skrevet om demokrati og relasjonell estetikk har vært preget av forsvar og kritikk, i en slags borgelig offentlighetsdiskurs, kan vi denne gangen kanskje være på sporet av noe skapende når det går opp for oss i hvilken grad vi er et gjørende felleskap? Med et slikt utgangspunkt melder demokratispørsmålet seg ikke (på Platons vis) i form av hva demokrati er eller hva det betyr, men hva demokrati er som gjøren. Dette gjørende vokser antagelig ut av en blanding av diffus lengsel og en fornemmelse av akutt nødvendighet som avviser metafysikk. Kan en tenke seg at demokrati er noe vi gjør og sanser i vårt daglige liv, noe som kroppene våre utvikler og merker seg? Noe som har med hele det haptiske apparats erfaring av lek å gjøre, med «de andre», med medfølelse, med vitalitet og skaperkraft? Er dette en type demokratiske erfaringer som (ikke-abstrahert) kan spores tilbake til gester og lyder, gaver, blikk og smaker? Det er det ene spørsmålet. Og det andre er knyttet til det faktum at begrepet demokrati er nært knyttet til forestillingen om «folke-styre», altså antroposentrismen.

Togetherness forsøker å modellere en verden der mennesket ikke er i sentrum. Det reiser mer grunnleggende spørsmål enn vi har drøftet tidligere. Det er spørsmål om betingelser for deltagelse og medbestemmelse i det som per definisjon har vært forstått som et «folke-styre», altså et styre blant og for mennesker. Dersom menneskets forvaltningsmandat utløper til fordel for et mindre hierarkisk forhold mellom ulike aktanter (se ordlista), hvordan skal ulike «stemmer» bli hørt, hvorledes skal vi forstå begrepet stemmerett i et ikke-antroposentrisk univers? Slike spørsmål reiser seg, om en skal være konsekvent.

Vi blir tvunget til å spørre: Kanskje trenger vi ikke å gjøre nok et hermeneutisk fundert eksperiment om betingelsene for et fungerende demokrati. Hele det menneskesentrerte, moderne prosjektet har jo nettopp vært et antagonistisk fyrverkeri av åpne og uforsonlige diskursive posisjoner, og likevel står vi dessverre her vi står i forhold til bærekraft og sosial rettferdighet, vesentlige anliggender for demokratiet. Og for mennesket kanskje katastrofale. For Togetherness er det viktig at smaker ved måltidet, lyden av clusterne osv, ikke reduseres til lingvistisk koding og tyngdepunktet flyttet til  abstrakt mening og moral. Eller for den saks skyld til en posisjon i dialektisk tenkning. I stedet kan vi gjøre forholdet mellom sannhet, etikk og liv sanselig, slik vi merker at vi erfarer det. Det er en slags gjørende performativet, ikke forstått som et teater, dvs. som noe representerende, men som et nærvær, en relasjonell materialisme, kanskje det Foucault omtaler som en årvåken stylistics of existence, life as possible beauty (Foucault 2012).  Kanskje kan det også være beslektet med det  Deleuze og Guattari beskriver som «a subject traversed by a multiplicity of active forces, who cannot ‘think’ change (or posit it transcendentally), but who ‘knows’ it immanently, is as close as possible to matter, to a burning, living center of matter» (Deleuze og Guattari 2004, s. 21). Vi spør om en abstraherende språkliggjøring av erfaringer som våre kan vise seg å fungere reduksjonistisk og patriarkalsk underlegge seg hendelsens vitale, uhøytidelige og ordløse nærvær. Ballen dribles i så fall med små pasninger på banehalvdelen der det på menneskers vis spørres om hva ting «er» og hva de «betyr», i stedet for å sende en lang pasning over midtstreken til områder der det spørres om hva som gjøres, der mangt og mange som ikke er «folk» kan gi svar med ulike stemmer fra ulike universer med mangfoldige forutsetninger og fornemmelser, for eksempel for tid. Det er en utvidelse av demokratiforståelse som strekker seg ut over den moderne og humanistiske forestillingen om «folkestyre». Lyden fra flere typer stemmer og fornemmelser blir inkludert. Det gjørende demokrati vil også kunne slippe flere og mer uensartede mennesker inn i den (elitistiske?) måten demokratiet bygges på, fordi det gjørende ikke bare er et resultat av den instrumentelle fornuft. Det gjørende inkluderer også måten vi snakker til og med andre på (og hvordan vi lytter!), og hva vi deler av det vi bærer i hjertet med andre. Spørsmål om demokrati i antropocens siste del kan altså være mer enn instrumentell fornuft bygget på det vi kan bergne og måle (den dominerende okularsentrismens hjemmeområde). Det vi lever, smaker, synger, deler som gaver, planter, steller, serverer, skaper inviteres også inn. Gjørende kunnskap- og erfaringsskilder som har vært mindre tilgjengelig, lavere estimert og i hvert fall mindre nedskrevet.

Fortsatt virker det som om spørsmålet om demokrati holdes for en sak for den instrumentelle fornuft; kritikkens posisjon i Habermas’ «borgerlige offentlighet» (Habermas 1961). Men selv de eneste som virkelig bejaet Habermas, de informerte og språkmektige (eliten av kulturell kapital?) som selv ble konger i dette akademias Jerusalem, så etter hvert hvor udemokratisk tilgangen til den «herredømmefrie diskusjonen» var fordelt, og begynte kanskje også å tvile på vitaliteten, skaperkraften, humøret, integriteten og makten i de rom der borgerlige offentlighet fremstilte seg selv. Om en tenkte seg en diskusjon om demokrati i Togetherness er jeg ikke trygg på at den vil være «herredømmefri» med meg til stede. Som gjørende samfunn, derimot, er vi et samfunn med langt mer sammensatte kompetanser enn det som kommer til syne i den abstraherende språkliggjøring som enhver selvgod demokratidebatt byr på. Vi består av folk med «grønne fingre», noen kan mekatronikk, noen kan synge, noen flokker vi oss om for deres gode latter, noen bringer steiner, noen dekker bordet, noen skjærer tomater og agurk, noen former rammen til biotopen, noen dekorerer den, noen holder jorden i biotopen fruktbar, noen setter farge i den, noen skyter uforutsigbare farger og former opp av jorda. Spørsmålet som melder seg etter som Togetherness finner form er om alle disse kompetansene som kommer til anvendelse i et gjørende samfunn som vårt, om de fordeler makt på en bedre måte enn det den «herredømmefrie» diskusjonen i den «borgerlige offentligheten» gjør?

Det vi på vår side forsøker å undersøke, er om demokratiet kan vokse ut ifra noe vi gjør og noe vi erfarer lokalt i en liten by; mikropolitisk. Grant Kester (2013, s. XVl) påpeker, sannsynligvis med rette, at (makro)politikk er forankret i kritisk teori som tenderer mot å redusere sammensatte livserfaringer til abstrakte, diskursive posisjoner. I forordet til Mikhail Bakhtins «Latter og dialog» skriver Audun J. Mørch i liknende vendinger: «Samfunnsdiskursen er en uopphørlig dialog, men samtidig finnes det stemmer som forsøker å monologisere diskursen, dominere de andre stemmene og tvinge dem til å tale sitt språk. Den som i tilstrekkelig grad lykkes med å monologisere den store diskursen vil samtidig ha etablert et begrenset antall formler for de tanker som overhode skal kunne la seg uttrykke». Det gjørende mikrosamfunn kan være en fluktrute for å unnslippe tvangen som en slik monologisering byr på, til fordel for kroppenes sansede erfaringer og utallige dialoger som spinner ut fra de mange ulike ting som gjøres i mikrosamfunnet, og de mange ulike måtene det gjøres på.

Da vil eksperimentet være å nærme oss demokratiske opplevelser og demokratisk gjøren gjennom kroppene, gjennom intuisjon, gjennom å synge og musisere for hverandre («hverandre» i ordets aller videste betydning), gjennom å komme sammen for å vokse, gjennom å spise sammen, gjennom å gjøre nesten ingenting sammen, eller ting som er latterlige eller unyttige eller også feilaktige. Altså et gjørende, skapende og intuitivt samfunn som stiller seg åpent og avventende til at noe av demokratisk art kan komme til syne, eller høres, fra andre hold enn tankens arkiv og den instrumentelle fornuft. Noe som har med samvær å gjøre. Kanskje noe i retning av Adornos : «Midt blant sine egne, som en venn, trer figuren for det som er annerledes fram». Eller også Rabelais (i Bakthins penn) «Selve sannheten åpner seg smilende for mennesket når det befinner seg i en avslappet, gledefylt og ‘komisk’ tilstand». Jeg skal komme mer tilbake til Rabelais og hans virke på 1500-tallet, under overskriften «Mellomrom». Jeg skal argumentere for at paradigmeliknende, epistemologiske  forandringer i europeeres  mindsets har kunnet oppstå av andre grunner enn de vi på moderne vis tenker oss, instrumentell fornuft, teknologiutvikling og klassekamp. Det vil være ignorant å overse slike faktorer, men de virker som vokst ut av tenke- og væremåter som nettopp har brakt oss til det den (ende?)stasjonen vi nå befinner oss på. Kanskje kan Rabelais 1500-talls praksis bringe oss på sporet av tenke- og væremåter som bryter med den antroposentriske tenkemåten i antropocens epoke.

Dette er skrevet vel vitende om at vi er inne på fascismens områder; antiintellektualismen. Vårt spesielle forsvar i Togetherness har vært at vårt gjørende har vært et pek mot fascismens væremåter; latteren vår, det ukorrekte (når vi synger «Coca Cola»), den uforutsigbare biotopen, det ufullendte i våre fortellinger om forhold mellom mennesker og planter, fortellinger i boken om ting vi lover oss selv, sansenes inntrykk mens vi spiser og synger og tover ull mellom hendene og lukter grønnsåpe og våt ull, blanding av Cardews («høye») verk og barnesangene, den udiskriminerende blandingen av det høye og lave. Venstresidens generelle forsvar mot antiintelektualismen har under moderne betingelser vært vitenskapen, dialektikken, den instrumentelle fornuften, et bolverk mot fascistenes estetiserte og paradespekkede politikk, mytiske lengsler og bokbål. Vitenskapen og dialektikken skulle likesom berge oss fra dette. Men spørsmålet er om vi har lykkes med det? Om den «post-theoretical malaise» som gjør seg gjeldende er berettiget? Og om vi i stadig nye og midlertidige samfunn i byer og på landet skulle eksperimentere med nye posisjoner som handler om å gjøre eller å skape? Midlertidige samfunn som gjennom sitt gjørende lager, smaker, lukter, lytter og ler. Og i noen av disse gjørende samfunnene, der gjørende definerer oss mer på linje med (ansikt til ansikt til) andre aktanter som dyr og planter, som også er gjørende(!), eksperimentere med hvordan ikke-menneskelige stemmer som gjør kan vinne innflytelse. Og avsløre «folkestyrets» antroposentriske konstruksjon.

Vi foreslår å ikke vanemessig tolke erfaringer fra en diskursforankret, hermeneutisk posisjon. Som verk rapporterer Togetherness til sine egne energier og sin egen materialitet som ikke lar seg definere av eller reduseres til språk og monokultur. Det som da gjenstår vil, kanhende, kunne være erfaringer som kan settes i spill dersom en tenker seg at demokrati ikke (på platonsk vis) er en idé som vi skal forsøke å virkeliggjøre i livene våre, men heller tvert om; våre liv, det vi skaper, det vi gjør og det vi sanser avstedkommer visjoner, energier, intensiteter, ideer og fornemmelser som kan bidra til et demokrati som er mer uensartet, inkluderende og sensitivt enn det vi er vant til å tenke oss.

 

 

Etikk og estetikk

image.pngLa meg ta opp tråden fra samtalen om etikken rundt morildprosjektet i Togetherness. Altså: Lyser morilden fordi den er redd og forstyrret? Det er et alvorlig spørsmål som fortjener et alvorlig svar. I forprosjektet drøftet jeg det også med Jana Winderen. Refleksjonen her er mitt beste alvor, men om det er rett vet jeg ikke, jeg kan ta feil.

Togetherness er et radikalt prosjekt i den forstand at det forsøker å gløtte inn i – og også etablere – erfaringer som bryter med forventninger til hegemoniske tenke-, være- og lyttemåter. Det er prosjektets ambisjon, herfra beveger det seg nølende fremover med ett og ett skritt. Det som settes i spill er altså fokuset på mennesket som har preget europeeres måte å tenke på i 250 år. 250 år er i historisk sammenheng ikke mye, og likevel forestiller vi oss at en hierarkisk samfunnsorden med mennesket som administrator på toppen er naturlige, det er slik det «er». Filosofen Michael Foucault skriver i Tingenes Orden (2006) (Les mots et les choses utgitt første gang 1966, sic!) med overbevisning om hvordan europeiske vitenkonfigurasjoner og værenmoduser har vært omskiftelige, flyktige og skjøre. Rådende vitenkonfigurasjoner og værenmodus ble under renessansen og den klassiske tidsalder holdt for like stabile og sanne som dem vi holder oss med i dag. Bevisstheten om den betydelige mobiliteten i de historiske mindsetssom har preget Europa, tematiserer det Foucault omtaler som epistemologiske bruddstederder disse mindsetsi en periode usynkront preges av brudd, mangel på stabilitet, brister og forkastninger. Han skriver: «Det er den samme grunn som nå på ny rører på seg under våre skritt.» Det er denne fornemmelsen som også ga næring til den posthumanistiske diskursen, og inspirasjon for Togetherness.

Den franske revolusjonen i 1789 har blitt stående som et symbol for det epistemologiske bruddstedet som overgangen fra føydalitet til modernitet representerer (Wood 2002). Borgerne overtar (definisjons)makt fra adel og geistlighet, og borgernes individorienterte og antroposentriske tenke- og væremåter kommer til makt og anvendelse. Den borgerlige revolusjonen er blodig, den store industrialiseringen som følger på 1800-tallet er ingen dans på roser. Det utøves makt, og modernitetens maktutøvere må legitimere sine posisjoner og handlinger.

Historisk sett er tendensen at når ontologiske posisjoner i spørsmål om makt skal fremmes, så vises det til det som er «naturlig». Vi handler med legitimitet når vi handler naturlig, og definisjonsmakt over «det naturlige» får betydning. Særlig ser en i retning av barna og dyrene, deres oppførsel forteller noe om «naturlighet», de som ennå ikke har blitt sosialisert inn til noe særskilt; ennå upåvirket og, ja, naturlige. De to store bidragsyterne til modernitetens barndomskonstruksjon, Lock og Rousseau, har i 1789 allerede levert bidrag som fikk betydelig innflytelse på forestillinger om hva det ville si å være et naturlig, moderne menneske. Men mer enn noen annen skulle naturforskeren Charles Darwins observasjoner begrunne modernitetens forståelse for legitim maktutøvelse, og langt på vei vår antroposentriske forståelse av hva som er menneskets plass og mandat på jorden; vår «naturlige» være- og tenkemåte.

Under før-moderne betingelser gikk posisjoner og makt i arv. Det ble opplevd som Guds forordning og «naturlig». Det hadde også mange fordeler som gjorde «naturligheten» plausibel; det sikret samfunnet stabilitet, fungerende nettverk og kompetanser ble bygget opp gjennom generasjoner i familiedynastier. Adelsstanden var en stabil og svært kompetanserik samling mennesker, også i forhold til kunst og kultur. Det virket naturlig for de med makt å tenke at dette var en godt fungerende forordning. Gjennom storslått offentlig representasjon ble det forsøkt tydeliggjort at adelsstanden og geistlighet var av en ganske annen sort enn vanlige bønder. Det legitimerte deres maktutøvelse.

Fornuften i dette kunne borgerne kanskje fatte, men de kunne jo ikke slutte seg til at makt skulle gå i arv, for da ville deres egen makt (og revolusjon) være illegitim. Makt måtte legitimeres i modernitetens alminnelige tankegang, og denne igjen måtte forankres i en av modernitetens fremholdte kjennetegn: vitenskapen. Og her er det (deler av) Darwins univers kommer til nytte. «The survival of the fittest» kom på alles lepper. Det var «naturlig» at alle kjempet mot hverandre, og når borgerne utøvde makt var det naturens orden som foldet seg ut. Nådeløs, men naturlig. Kampen enkeltindividene i mellom, det farlige livet og konkurransen, var den naturlige livsorden som paradoksalt nok gjorde livet på jorden stadig bedre og mer avansert, år for år. Løvene og tigrene levde slik, det var naturlig å leve som jeger og bytte, med «kjemp eller flykt»-respons, sikre formering og territorium, naturen og naturvitenskapene vitnet om det. Dette var ingen lek! (slik den skuffede F. Schiller allerede kort tid etter revolusjonen måtte se etablere seg som den nye «sannhet»). De moderne institusjonene som rettsvesen, vitenskap, fri presse, frie valg, holdt denne i og for seg urovekkende otologiske grunntilstanden i sjakk. Menneskets kontroll over og maktutøvelse overfor naturen («forvaltningsmandatet») var naturlig, Kampen for tilværelsen var modernitetens værenmodus; det var grunntilstandenmellom plantene, mellom dyrene, mellom menneskene og mellom de ulike livsformene.

Ok, det er med dette i minne en må forstå at det er mulig å gjøre følgende spørsmål til et nøkkelspørsmål: Why do birds sing? – Hvorfor synger fuglene? Eller: Hvorfor lyser morilden? Under moderne betingelser har spørsmålet om hvorfor fugler synger vært besvart med referanse til The survival of the fittest; for reproduksjon og markering av territorium, altså i begge tilfelle for å ta opp den nådeløse kampen og forsvaret mot konkurrenter. Dette er biologiens moderne ryggmargsrefleks når de søker tolkning av dyreadferd som vi, for å være ærlige, ikke med sikkerhet vet svaret på. David Rothenberg (2005) og andre har imidlertid foreslått et langt mer mangfoldige tolkninger av fuglesang, forslag som ikke alene er relatert til «kjemp eller flykt»-respons, men til vitalitet, lek og relasjon. Jeg vet ikke – og kan ikke vite – hva som er rett, poenget med Togetherness er at prosjektet «forsøker å gløtte inn i – og også etablere – erfaringer, tankesett og lydbilder som bryter vesentlig med forventninger til modernitetens antroposentriske og hegemoniske tenke-, være- og lyttemåter». Altså, hvordan forholder vi oss til lysende morild dersom vi erstatter vitenkonfigurasjoner som vil tolke morildens lys som en «kjemp eller flykt»-respons med en tolking som foreslår togetherness, vitalitet, nysgjerrrighet, relasjon, kanskje til og med skjønnhet og energier som oppstår i skapende prosesser? Togetherness – Vibrant Matter Collective undersøker potensialet for sannhet i denne siste posisjonen når vi søker samhandler med en encellet alge som morild.

Også morildens lys har blitt forsøkt tolket inn i en slik territorial «forsvar eller angrip»- forforståelse, uten å vurdere om morilden kan lyse av andre og mer vitalistiske og relasjonelle grunner, som et naturens overskudd. Biologene blir derfor rådville i møtet med morildene lys. Ettersom algene bare produserer lys i mørke, ville de være forsvarsløse i dagslys, og det gir ingen biologisk mening. Lyset må derfor ha en annen betydning, tror biologene, uten å kunne gi svar innenfor tolkningsrammene som Darwins Artenes opprinnelse fikk av sine samtidige i 1859. Dette var en Darwin-lesning preget av leting etter ontologiske posisjoner som kunne begrunne slike europeiske væremåter som post-koloniale, post-humanistiske, Critical race theory, feminist og queer-studies senere har kritisert.

Jeg lover å komme tilbake til en ny-lesning av Darwins fitness-begrep som Elizabeth Gross har ført i pennen (Becoming Undone, 2011).

To dager senere skrev jeg:

Jeg setter stor pris på, og takker dere, for de utviklingssamtalene vi har.

I mailen forleden skrev jeg at Togetherness «forsøker å gløtte inn i – og også etablere – erfaringer, tankesett og lydbilder som bryter vesentlig med forventninger til hegemoniske og etablerte tenke-, være- og lyttemåter.» Jeg skrev mest om vitenkonfigurasjoner og værenmoduser, men dette med «lydbilder» og «lyttemåter» er selvfølgelig også vesentlig, kanskje det vesentligste for meg. Spørsmålet er altså ikke bare: Hva er ikke-antroposentriske vitenkonfigurasjoner og værenmoduser, men også hva kan en ikke-antroposentrisk undersøkelse av lyd fremkalle av lyttemåter og lydbilder som bryter med antroposentriske og hegemoniske forestillinger om musikkens vesen? Litt flaut er det jo å stille slike himmelstormende spørsmål, men skitt au!

Det er altså snakk om å undersøke betingelsene for å kunne fornemme en musikalsk agens som ikke henter sine premisser fra en menneskeskapt musikalsk ontologi. Er det mulig å identifisere noe som er (vagt?) beslektet med menneskelig musikk fra andre organismer, for eksempel dyr og planter, og hvordan ytrer de seg i tilfelle? Hva kunne musikk være, dersom det var det det nå ikke er? Hvordan komme på sporet av svar på slike spørsmål?

Som tidligere musikkterapeut – det er nærmere 30 år siden nå, men likevel – vil min intuitive respons være: Ved å lytte tålmodig! Finnes det en skygge av et «spøkelse» (Derrida, 1996) her, noe som ikke ennå er, men som vi likevel fornemmer nærværet av, og som kan komme til å tre fram for vårt øre? Og dertil, etter å ha latt det synke: Lytte og overtolke de miste signaler som uttrykk for en relasjonell agens. Slik opererte jeg som musikkterapeut, på linje med mange av mine kolleger. Av og til befinner vi musikkterapeuter oss ansikt til ansikt med mennesker som er rammet av store og sammensatte utfordringer, i en slik grad at vi får fornemmelsen av at vi er stilt overfor en sansing, en persepsjon og en motorikk som er forskjellig fra vår egen. Det er da musikkterapeuter er trent til å sende et signal og vente på respons, gjerne så lenge at det er hinsides vår fornemmelse av relasjonell sammenheng i tid. Om det omsider følger en forandring; blikket skifter retning, en hånd skifter posisjon, så (over)tolkes det som en relasjonell gestus, som begynnelsen på en relasjon. Selv om gestusen ikke var relasjonelt ment fra klienten, kan responsen bli oppfattet slik, og også fra klientens side kan det tidvis etableres – uten at det var den opprinnelige hensikten – en forventning om gjenkjennelse, relasjon og sammenheng. Altså først; lytte tålmodig etter den minste ytring som kan (over?)tolkes som agens.

Hvordan skulle en selv ytre seg for å uttrykke en relasjonell impuls i møtet med «det Andre» (som morilden),  om ikke annet så for å la et klanglig objekt fremtre som materialiserer det som er min beste intuitive forsøk på å produsere en stemme som kan møte gjenkjennelse hos «det Andre»; mitt beste forsøk på å etablere en klang som en fornemmelse av «det Andre» i meg selv. Jeg ville etablere et «iso-språk» (iso, i.e. lik, samme, maken), slik vi gjør når vi kommuniserer med spedbarn uten en språklig diskurs å dele. Vi etablerer en stemmeklang i et høyere og mykere leie (maken til babystemmen), vi babler «Gulli-gulli-gull» (maken til babyens flytende sang), vi imiterer en setningsmelodi og en flow som vi synes likner babyens. Vi forsterker flowen ved å repetere foneter (så fin, så fin, så fin) slik også babyen etablerer flow. Før vi er i stand til å etablere konversasjon etablerer vi en «proto-kommunikasjon» (Bråten, 2007). Jeg merker meg at det er slik jeg sitter på labben sammen med morilden og synger, mens den blinker som en stjernehimmel tilbake til meg. Jeg opplever det som om vi etablerer universets innerkant, og at vi opererer der.

Slik forholder vi oss intuitivt i møte med de ganske nyfødte barna våre. Vi har ikke forstått spedbarnas ytringer, men sanser dem og over hele verden sitter foreldre, søsken, slektninger, venner og synger, venter og lytter. Vi forsøker å mane fram en fornemmelse av hvem denne andre kan være, hva i oss selv kan være slik? Hvordan etablerer vi en arena for sansenes materialer som vi har felles tilgang til? Hvilke signaler sendes tilbake til oss? Hva sanser vi selv i møte med spedbarnet? Og vi leker med tanken om at vi deler et univers. Kanskje merker vi oss tegn til respons, i all sin forunderlige uforutsigbarhet, med stundens glede og lettede forundring. Uten alt dette proto-relasjonelle, vil barnet – slik John Bowlbys viste i sin rapport fra 1951 til Verdens helseorganisasjon vedrørende forholdene for foreldreløse barn under krigen – utvikle alvorlige utviklingsforstyrrelser. Slik, famlende, men med en særlig årvåkenhet, tar vi skritt i retning av noe som kan bli relasjon. Vi håper på at vi ikke er alene om å søke transendentale opplevelser. Slik sitter jeg også og synger og synes jeg ser morilden lyse som en stjernehimmel tilbake til meg fra universets innerkant.

Det antroposentriske mennesket har jo bare i liten grad gjort dette, vi har lyttet (også musikalsk) til hverandre. Men noen begynner, en diskurs som også rommer feltet Animal Music Perception (Hoeschele, 2017; Patel, 2017; Gagliano, 2017). Mitt inntrykk er at denne forskningen paradoksalt nok er antroposentrisk innrettet, altså hvordan kan vi gjenkjenne trekk fra menneskelig musikk i dyrenes produksjon og resepsjon av lyd. Selv om jeg hadde foretrukket undersøker av forskjeller, er slike undersøkelser av likheter også interessante. Særlig på to områder er det vist en gryende interesse, 1) Implicit pich chroma perception,altså om fugler og dyr har en fornemmelse for oktaven og underdelingen av den i skala. Og 2) fornemmelse for rytme når rytme defineres metronomisk som en underdeling av en jevn metrisk puls. Her er det gjort funn som kan tolkes som positive i forhold til likhet mellom mennesker og fugler/dyr (også sjødyr), men bare i begrenset grad, og feilkildene synes mange. Det påfallende er forskjellene, altså at 1) det vi kan tolke som en musikklignende agens fra ikke-menneskelig aktanter er ikke knyttet til skala, men til mikrotonalitet, og 2) det vi kan tolke som en musikklignende agens fra ikke-menneskelig aktanter er ikke knyttet til en jevn metrisk puls, men kanskje til organisk rytme eller flow. Altså at alt liv har en fremdrift som vi kan kalle flow. Jeg vil i tillegg foreslå 3) tid, fornemmelse for tilstdeværelse som folder seg ut i (uensartet)  tid. Menneskets fornemmelse for tid er neppe universell. Kanskje det mest spennende med lydproduksjon fra andre aktanter enn mennesket er den fremmedartede fornemmelsen av tid som vi blir invitert inn i. Kanskje er dette vår kongeveg (som drømmene var for tidlig psykologisk forskning) til et konkret og ikke-antroposentriske vitnesbyrd om musikalsk agens. For min del var det viktigste lærdommen etter møtet med field record nestoren Jez Riley Frech hvordan han understreket av det ikke var om å gjøre å finne et sampel med lyd (som i vårt tilfelle av meitemark eller munkelus), men å sample over tid. Det var avstanden mellom lydene (som ga fremmedartede fornemmelsen for tid) som vitnet om ytringens og ytrerens særlige karakter.

Om vi legger iso-prinsippet (lik, samme, maken) til grunn når vi søkende henvender oss til andre aktanter, kan vi fastslå at vi ennå ikke vet så mye om hva vi skal svare an til som «lik, samme, maken», men vi vet at lyden bør være mikrotonal (annerledes enn vår fornemmelse for skala), og den har en flytende og organisk fremdrift som flow, mer enn det vi i musikken gjerne kaller rytme, altså en metronomisk underdeling av en jevn, metrisk puls. Dette er utgangspunktet for de ulike utgavene av clusteret som vi allerede har jobbet mest med i Togetherness.  

Hva betyr dette for hva som vi gjøre videre.

  • Vi fortsetter arbeidet med å sanke og kategorisere mikro-lyder fra små organismer. Lydkartoteket er vår viktigste tilgang til den fornemmelse av tonedannelse, klang, flow og tid som vi kan forholde oss til med iso-prinsipp, og hvordan vi kan utvikle et konkret, klingende lydbilde bygget på denne fornemmelsen.
  • Flow og mikrotonalitet er sentrale begreper i våre forsøk på å utvikle en relasjonell tilnærming til andre aktanter.
  • Vi erstatter den grafisk partitur-delen i Cornelius Cardews Stykke nr. 1 (som jo stammer fra den høyst menneskelige Cardew), med spor som ikke er etter mennesker. Jeg har fotografert noen slike spor av organisk liv i biotopen. Kunne dette være til nytte?

Bark1.png

Bark2.pngBark3.png

Overordnet tror jeg det er viktig å ikke falle for fristelsen til å skape «kul» musikk. Hverken la oss inspirere eller diktere av den (menneskelige) «gode smak». Det krever mot. Undersøkelsens særlige innretning er først og fremst å skape klanglige utviklingsløp som ikke er forankret i menneskers «gode smak», men som forholder seg strengt til tonalitet, fremdrift, klang og tid slik det er skissert over. Og som vi samtidig kanskje vil merke at berører oss. Kanskje er det også den beste veien til noe kult?

Bark4.png

Truble in paradise

En ukes tid i siste halvdel av mars var vi i dialog med Rådhuset om småfluer som hadde etablert seg i biotopen. De var der, og spredde seg rundt i første etasje der folk arbeider, og de søkte også ned i underetasjen. Det var nok ulik oppfatning mellom Togetherness og Rådhuset om hvor omfattende dette var, men vi var gjester. På mange måter var det en kommentar til vårt prosjekts spørsmål: hvordan kan vi leve sammen på tvers av arter? Fredag 29. mars fikk vi beskjed om  noe burde skje innen mandag i forhold til biotopen.

I løpet av denne dialogen med Rådhuset søkte vi råd fra sakkyndige. Oppfatningen var at når fluene har etablert seg med egg i jorden vil det ta tid før de vil kunne være vekk, om en ikke vil bruke gift. Noen av oss møtte på rådhuset søndag. Vi så det var mindre fluer, absolutt ingenting i underetasjen. I hallen var det heller ingen utover i biotopen, og der var det mest rundt den midterste modulen.  Vi kontaktet Rådhusets representant over telefon, og sammen ble vi enige om å tømme kun den midterste modulen for jord, og potte om plantene som sto i den. Vi bestilte biologisk plantevern (Nematoder) til de andre modulene, og dro fra Rådhuset med en fornemmelse av at det skulle gå bra!

For min del var jeg denne gangen (for en gangs skyld) ikke så bekymret.  Når et lite samfunn som vårt, som tar mål av seg til å modulere andre måter å tenke og handle på, etablerer seg i selve det etablertes hus (Rådhuset), vil det oppstå dynamikker som kan forteller noe om dumper i veien for en grønnere fremtid på samfunnsplan også. Jeg syntes det var en situasjon som var verdifullt, og at det gjorde Rådhuset til et særmerket og spennende sted for et prosjekt som vårt. Veien folder seg (som alltid) uforutsigbart ut. Om vi er fleksible og finner nye løsninger on the fly trodde vi det kunne løse seg bra!

Morildkulturen

Onsdag 20. mars gikk vi hele Togetherness inn i mørket på labben. Jeg hadde uken i forveien oppdaget at jeg fikk respons fra morilden bare ved å synge ut i rommet! Jeg var overrasket og glad. Så vi gikk ned og sang, og morilden blinket tilbake. Det var fint. Det var imidlertid bemerkelsesverdig at det var samme respons når alle sang som når jeg sang alene. Kanskje kunne en forvente at det var mer volum og lydbølger til å «tenne» morilden når vi var mange? Så lørdagen etter gikk jeg på dagtid (mørkt i labben) ned for å undersøke om det var den sedvanlige menneskelige logikk som var i spill; jo fortere og raskere (som vi kjenner fra konkurranse), jo bedre. Hva med om jeg sang ganske forsiktig, som til et lite barn, ville jeg da få like mye respons som når over 30 mennesker synger? At respons ikke var proposjonal med volum, men kanskje av andre parametere? Jeg hadde erfart at glidetoner var et slikt parameter. Vel, jeg gikk forsiktig inn i mørke på labben for å undersøke dette.

Jeg begynner å synge og venter på blink. Ingen respons, hmmm. Jeg sang høyere, på et nivå som jeg tidligere har fått fin respons på. Da lyser det så vidt i den flaska som ligger nede. Til slutt må jeg riste på flaskene. Det er helt mørkt i begge back-upene. Både den lille og store. I den gamle, store kolben er det så vidt blink. I den liggende flaska noe mer. Jeg ble urolig, og bestemte meg til å komme tilbake samme kveld etter kl. 20:00 for å sjekke lysrørene mens de lyste. 

På kvelden låser jeg meg inn, da skal det være lys i forhold til timeren, men det er mørkt. Sannsynligvis har morilden stått i stummende mørke i tre døgn! Umiddelbart trekker jeg slutningen at det må være lysrørene som er ødelagte, og drar ned til byen for å forsøke å få tak i nye (uten hell). Etter mye om og menn forstår jeg at det ikke er strøm i kontaktene, strømmen er av en eller annen grunn frakoblet! Det er kun strøm fra et enslig uttak ved døren til labben (og lys over benken ved døren som vanlig). Jeg strekker en skjøteledning derfra, og det virker tilsynelatende ok med lyrørene. Jeg setter det hele på plass og bestemmer meg for å komme tilbake neste kveld for å sjekke at det er ok. Forhåpentligvis kommer morilden til hektene igjen, den er døgnvill, ikke død. Og det stemmer, etter noen dager er alt ok.

I begynnelsen av april er kulturene fulle av energi og lys, og gir fine responser på sang. Tiden er moden for å flytte den store kulturen over i et større kar. Jeg bestiller et plexiglasskar, mottar det, og heller hele kulturen over i det nye karet. 8.april er jeg nede på labben for å se til at alt er ok. Jeg gikk ned i mørket sammen med havforskeren som ennå ikke har sett morildene respons på sang. Jeg synger, det er respons, men ingenting fra morilden i det nye store karet. Jeg prøver flere ganger, men ingenting. Jeg tenner lommelykt, og oppdager at det nye karet et tomt! Jeg føler meg helt maktesløs og fortvilet, det har tatt fire måneder å etablere denne fine kulturen. Dagen etter undersøker jeg karet nøyere og oppdager at det er en sprekk i en skjøt, over tid ser jeg at det danner seg dråper i skjøten. Vi har selvfølgelig back-upene, men de er ikke så vitale, og vi har plutselig mye mindre volum, og mye mindre tid.

 

IMG_2844.JPG     IMG_2853.JPG

IMG_2849.JPG

 

 

Universets innerkant

Vi har til nå ikke klart å filme spillet i morilden når vi synger i rommet. Hverken når hele Togetherness var i labben og sang, eller når jeg synger alene. Vi ser hvordan morilden spiller, men klarer ikke å fange det på film.

Det minner om Edwin Hubble som med sitt himmelstormende teleskop ville fotografere universets galakser. Her er han sammen med en kollega i Mount Wilson Observatory:

Hubble Deep Field

Hubble lykkedes ikke med å fotografere universets ytterkant. Vi vil fotografere innerkanten. Anyone?

Hubble Deep Field
Hubble Deep Field

Togetherness VMC – 22.03.2019

Rådhuset. Niende samling.

 

 

Lukte på steiner.jpg

I koret nære.jpg

For seg selv.jpg

 

 

 

 

 

avslutning fløyte rita Sigve.jpg

steiner 2.jpg

Skilpaddehals1.JPG

 

 

 

 

 

Sigve morildblink1.jpg

Vi skal besøke morilden, for meg er det første gang!  Kulturene er nå blitt så store at de tar plass i flere kolber, slike kolber som man finner i et laboratorium. Vi venter i trappa som går ned mot laboratoriet, det er flere som ikke har sett dem før og stemningen er forventningsfull. For å øve oss på møtet synger vi sammen det vi skal synge til morilden i håp om at den skal lyse tilbake til oss. Vi avslutter sangsekvensene med et «every biiiiiird» som glir på en tone som går fra mørkt til lyst. Så går vi inn.

Morilden er usynlig i kolbene. Når alle har tatt plass inne i det dunkelt belyste rommet, slukkes lyset helt og vi synger. Morilden glitrer! Så fint det er å hilse på hverandre med sang og lys. Snart virker det dog som om morilden er sliten og vi avslutter med en sang mest for oss mennesker i mørket.

Vi beveger oss tilbake til K1-rommet og spiser tomatsuppe og slumrer med bordet mens vi hører på opptak av oss selv fra forrige gang i Rådhuset. Vi synger nasjonalsangen vår og One love. Det er mer tid denne kvelden til å leke med Cardew-komposisjonen med talekoret, der vi også spiller på stein og fløyter. Denne gangen er jeg selv med og slår eller gnisser to steiner mot hverandre på en skala mellom hardt og forsiktig, det er noe av det fineste jeg hører. Vi spiller etter et partitur alle forstår. I etterkant av disse to gangene som vi har spilt på steiner, er det å høre på opptakene og se på videoen av hender som lager lyd med steiner sammen med andre hender og steiner, som å vandre inn i en skog av lyder som både er egne og samspilte.

Her er utdrag fra det vi spilte av Cardew nr 1 denne gangen, også steinene:

Utsnitt fra Cardews partitur:

Skjermbilde 2019-04-20 kl. 12.29.51.png

Anne-May

Notater fra loggen

22. mars:

Det som det til alt overmål synes umulig å sette en stopper for

Jeg ble lettet når morilden var på bedringens vei. Rachel er også synlig lettet, og vil forsøke å finne ut hva som har skjedd med strømtilgangen i labben. Jeg merker også at jeg får stadig større glede av å synge for morilden. Jeg vet jo slett ikke hva morilden måtte synes – om den måtte synes noe – men jeg fasineres over hvor vakkert lyset i morilden folder seg ut. Jeg får lyst til å synge når det er så vakkert og vart og fullt av respons. Hadde bare all henvendthet til menneskene vært sånn!, tenker jeg. Eller, når jeg tenker meg om, kanskje er den i bunn og grunn slik? Om en bare vil, eller møter menneskene med samme nysgjerrighet og velvilje som det jeg gjør med morilden. Samme interesse og fasinasjon for forskjeller, for hva som kan komme til å skje om jeg bare ytrer meg ordløst og lar ting folde seg ut, venter tålmodig på respons.

Kanskje gjør morilden meg til et bedre menneske. Kanskje kan en se for seg at selv om jeg vet nada om hva morilden måtte oppleve, vet jeg hva jeg selv opplever. I møte med morilden føler jeg meg selv våken, gira, lyttende og nysgjerrig på hva dette kan være som er annerledes enn menneskeverden. Kanskje er det morilden som i sin blanding av tilbaketrukken utilgjengelighet og skinnende tilstedeværelse lærer meg noe om – ja, om ikke annet, hvordan jeg kan møte ikke bare alt det fremmedartede i naturen, men også de fremmedartede menneskene og det himmelstormende fremmedartede de foretar seg og som det til alt overmål synes umulig å sette en stopper for.

 

Foto fra labben av Sigve Mathisen:

Sigve morildblink.jpg

 

«Biotopisk leksikon» og «Love-bok»

Dette er to bøker hvor den ene inneholder korte historier om ting vi har lovet (mest lovet oss selv) og den andre inneholder historier om relasjoner mellom mennesker og planter. Det er små historier fra oss i Togetherness, men bøkene inneholder også mange fortellinger fra andre folk i Kristiansand.  Dette er noe med Togetherness som som ikke var planlagt, men som oppsto underveis. En av oss, billedkunsteneren Vilde Eskedal, monterer og utformer de to bøkene sammen med oss. Bøkene ligger på biotopen i Rådhuset, og interesserte som besøker Rådhuset kan lese (og skrive) dersom de har lyst. Vi tenker at det vi lover oss selv vitner om at vi ønsker å bli en best mulig utgave av oss selv. Og forhold til planter er det sjeldent vi snakker om. Det er liksom noe som våre mødre steller med. Men når vi begynte å samle slike historier viste det seg at mange har forhold til planter. Vi ønsker bidrag til disse bøkene fra mange, også fra deg som leser dette og følger oss. Send bidra til Vilde Eskeland vilde_eske@hotmail.com og/eller Tony Valberg tony.valberg@uia.no . Husk å skriv om du vil undertegne eller være anonym eller ikke.

Biotopisk Lexikon

Biotopisk lex1.jpgBiotopisk lex3.jpg

Biotopisk lex4.jpg

Biotopisk lex12.jpgBiotopisk lex5.jpg

Biotopisk lex6.jpg

Biotopisk lex8.jpgBiotopisk lex9.jpg 

Biotopisk lex10.jpgBiotopisk lex7.jpg

Biotopisk lex11.jpg

Biotopisk lex2.jpg

 

Ting vi lover

IMG_20190313_125120.jpg

IMG_20190313_125155.jpg

IMG_20190313_125236.jpg

IMG_20190313_125306.jpg

 

 

 

 

 

 

 

IMG_20190313_125339.jpg  IMG_20190313_125504.jpg

IMG_20190313_125413.jpg

IMG_20190313_125646.jpg    IMG_20190313_125619.jpg

IMG_20190313_125550.jpg

IMG_20190313_125439.jpg

IMG_20190313_125717.jpg  IMG_20190313_125743.jpg

IMG_20190313_125815.jpg

 

 

 

 

 

 

VIBRANT MATTER ENSEMBLE

image.pngForprosjektet 2017-2018

Vibrant Matter Ensemble er en samling av musikere og ikke-musikere som spiller og improviserer sammen. Medlemmene i ensemblet er de samme som medlemmene i Togetherness. Vi kaller oss Vibrant Matter Ensemble når vi eksperimenterer med å spille og synge sammen. Det vi prøver på kan ses i forlengelse av erfaringene fra de amerikanske minimalistene og den engelske komponisten Cornelius Cardew.

Hvordan vi inn- og utøver musikk er knyttet til våre forestillinger om hva musikk «er». Det vi for vår del spør om er: Hva kan musikk være dersom det er noe det nå ikke er? Tenker en annerledes om musikk – for eksempel ikke-antroposentrisk at mennesket og vår tilknytning til oktaven og metronomens rytme ikke er i sentrum – oppstår forslag til andre prosedyrer for inn- og utøvelse av musikk der musikere og ikke-musikere kan lytte og spille sammen. Vibrant Matter Ensemble utvikler erfaringer med å skape lydlige spor av en slik undersøkelse.

VME2018.png

VME20182.png

I forprosjektet forsøkte vi å etablere en empatisk innlevelse i det mikrouniverset vi så i sjøvann under mikroskop. Hva slags fornemmelse av tid ga det, hva slags fornemmelse av flyt/fremdrift og tonalitet? Sett at vi skulle henvende oss til dette mikromiljøet med håp om å bli lyttet til, hvordan ville det høres ut? Vi tok utgangspunkt i en enkel og sangbar 8-toners melodi som vi spilte på stavinstrumenter. Alle, bortsett fra to, spilte den på øret. Ved å komme inn på ulike taktslag og variere mellom ulike tempi, ble det skapt det en plastisk, musikalsk vev som minnet oss om livet til hoppekrepsene og de små manetene vi så under lupen. Det var i hvert fall et første steg. Og det var en teknikk som dro veksler på Steve Reich sine musikalske eksperimenter på 1960-tallet i New York. Det hørtes slik ut:

Etter å ha spilt det en stund hørtes det slik ut, et «lærestykke»:

Når spillbevegelsene fra marimbaene satt «i kroppen» overførte vi bevegelsene til (egenproduserte) mikrotonale marimbaer. Vi følte at dette lydbildet i forhold til fornemmelse av tid (duration), flyt (flow) og tonalitet var «smittet» av vår nysgjerrige sansing av mikroorganismene.

Syngende fellesskap

Å etablere et «publikum» har vært kunstens overlevelsesstrategi under markedsøkonomiske betingelser, en binær posisjon mellom selger og kjøper. I forprosjektet lette vi etter historiske eksempler som kunne modellere et mulig musikalsk univers der ikke befolkningen blir redusert til «publikum». Et univers der musikalske relasjoner blir etablert fra andre posisjoner enn mellom selger og kjøper av musikk. I sørstatene i USA på 1800-tallet var såkaldt Sacret Harp Singing populært. Folk kom sammen og sang uten publikum, sangerne satt i en firkant vendt mot hverandre. Det kunne være fra noen titall til flere tusen sangere. Samlingene kunne også romme et felles spleiselag av et måltid. I forprosjektet lagde vi ny tekst til noen av disse sangene og arbeidet med grunnprinsippene i en slik kollektiv sangpraksis. Her fra en workshop med «Sølvstrupene»:

logo.pngVibrant Matter Ensemble våren 2019

6. mars: «One love»

logo.pngStemmene til «På heia»

Vi hadde sunget litt på «På heia» tidligere, men aldri ordentlig med alle stemmene. 27 februar ville vi prøve å dele oss i fire grupper med ulike stemmer. Vi øvde først litt i grupper, og så samlet vi oss i fellesskap og satt mot hverandre i en firkant, på Sacret Harp Singing-vis. Knapt noen i gruppen hadde sunget i kor eller tatt plass inne i en slik klang før så vi var spente, og etter noen få toner lyste vi opp; var det sånn? Wow!

På heia.png

logo.pngStemmene til første del av «Fai Fallai»

 

Stemmene til 2. del av Fai Falla:

 

Fai Fallai.png

image.pngMusikk for stemme og bygning (Kristiansand Rådhus) 27. februar 2019.

Vibrant Matter Ensemble eksperimenterer med hvordan inn- og utøvelse av musikk kan finne sted når musikere og ikke-musikere (som et naboskap) spiller sammen. Tenker en ikke-antroposentrisk om musikk kan det oppstå andre prosedyrer for inn- og utøvelse av musikk. Spørsmålet er om et slikt ulikt sammensatt ensemble, der de fleste deltagerne er ikke-musikere, kan skape noe som musikalsk og relasjonelt er bemerkelsesverdig? Kanskje, en gang, til og med mer enn det?

Dokumentasjonen som ligger under her er av Musikk for stemme og bygning. Det med «bygning» skriver seg fra at vi høsten 2018, som en del av forprosjektet til Togetherness, hadde besøk av den engelske nestoren innenfor field recordings, Jez Riley Frech. French var sammen med oss to dager hvor vi gjorde lange opptak av gjenstander, overflater, småkryp som mark og munkelus, lyder som ikke var sentrert rundt mennesket og menneskets forventning til tid og tonalitet. En av Frenchs spesialiteter er at han tar opptak av lyden av berømte bygninger, slike som the Tate Modern in London eller Museum of Contemporary Art i Tokyo. Prosjektets to vitenskapelige assistenter, live samplingmusikerne Lars K. Lia og Kristian Isachsen, Jez og meg selv gjorde en natt i november opptak av Kristiansand rådhus sin lyd. Lyder som ligger under eller over ørets radar transponerte vi ned i hørbart område. Det er dette lydarkivet som Lars og Kristian setter i spill i opptaket under.

Lydforløpet har tre deler: 1) Et cluster av våre stemmer live 2) Clusteret av menneskestemmer fader ut til fordel for lyder (stemmer?) av rommet 3) lyden av rommet spiller sammen med samples av stemmeclusteret vårt og live sang fra oss når vi synger et nytt cluster. Boblelydene på slutten (som vi først oppdaget når vi hørte opptaket) er fra biotopen!

Barn og mixepult 3.JPG

 

26 mars: Liten workshop med Cardew nr 1

IMG_2827.JPG

Ingunn, Lars, Kristian og jeg møttes på kontoret mitt for å jobbe live med Cardew nr. 1, både form og innhold, både i hele stykket og (særlig) i midtdelen, det vi kaller «barkepartituret». Vi hadde ikke fått det til tidligere. Det glimtet til med fine steder, men mye var uten en fortelling som holdt på oppmerksomheten. Vi ville komme sammen for en kort (2 t.) workshop. Vi betraktet barkpartituret og hva som kjennetegnet det grafisk. Premisset var at komposisjonen skulle vare to minutter, og hver musiker valgte ulike «stier» i partituret som de tilbakela på disse to minuttene. Lars fulgte formen på lysere striper/områder som beveget seg fra venstre og opp mot høyre, det var tre eller fire slike striper/områder. Midt i barken var det et markant og mørkere område med en særpreget form. Ingunn fulgte konturene av den både i forhold til pitch og klang. Kristian beveget seg fra ventre mot høyre i partituret. Først var det et lysere område. Så fulgte tre beslektet formede konturer . Først en ganske utydelig tegnet, så en svært tydelig tegnet (Ingunns område) og så en tredje kopi, denne igjen mer vag og utydelig tegnet. Kristian nærmet seg hver av de to mer vagt tegnede formene med samme musikalske beredskap, den siste som et vagt ekko av den første. På den midterste, tydelig tegnede figuren, fulgte han Ingunn med et 2 sekunders forsinket stemmesampel (live samplet av Ingunn). Slik etablerte vi to like stemmer, én forsinket to sekunder, stemmer som slynget seg om hverandre som mikrotonale musikalske kranser. Vi diskuterte (som så ofte) forholdet mellom vår hang til å skape noe i følge «den gode (menneskelige) smak», vs å holde seg lojalt til partiturets (barkens) umenneskelige logikk og estetikk. Vi følte vi bandt det sammen til noe bemerkelsesverdig. Vi var happy.

Stiklinger

En stikling er en plantedel som etter å ha blitt skåret av den opprinnelige planten, er i stand til å danne røtter og bli til en ny plante.

Når en stikling settes i jord eller vann, vil det utvikles røtter nederst. Rotdannelsen skyldes at det dannes auxin i basalenden. Ved behandling av stiklingen med syntetiske vekststoffer øker rotdannelsen.

Stiklinger fra stengel eller gren er vanligst, men også rotstiklinger og bladstiklinger kan gi resultater. Blant stengelstiklinger kan man skjelne mellom to typer: urteaktige stiklinger (grønnstiklinger), som tas fra unge, voksende stengler, og treaktige stiklinger (vedstiklinger), som tas fra mer forvedede stengler eller grener etter at veksten er avsluttet om høsten. (Kilde: Store norske leksikon)

standard_16222759998_8768765714_o.jpg

 

Stiklinger kan både settes rett i jord, og settes i vann. Det dannes røtter på begge måter, men kan være lettest å se at man får det til i vann. Det kan ta mellom 2 og 6 uker før røttene kommer.

 

Se: http://gromagasinet.no/magasin/2016/10/6/hvordan-stiklinger-og-avleggere

 

Sulfuqar Makes a Request to the Ants

Zulfiqar Makes a Request to the Ants

Bildet fremstiller frigjøringskrigeren Zulfiqar Khan idet han henvender seg med spørsmål til maurene. Langs den høyre siden av bildet går tre rader med maur, hvorav to av maurene trer frem mot Zulfiqar Khan. To menn henvender seg til dem med respektfullt foldede hender. Mennene på hestene  holder hånden åpent mot maurene, som om de er i dialog med dem.

Zulfiqar Makes a Request to the Ants
Page from a dispersed series of the Banavedha

Artist/maker unknown. Indian, c. 1720-1730. Made in Udaipur, Rajasthan, Mewar Region, India. Opaque watercolor and gold on paper. Philadelphia Museum of Art: Bequest of William P. Wood, 1996-120-7

Virkninger ut over konserthuset

If music was a purely aesthetic experience I don’t think it would occupy the central place it does in our affairs. It must make waves in the environment and have repercussions beyond the concert hall.

Cornelius Cardew på radio etter første fremføring av The Great  Learning, Paragraph 1.

Stemme uten kropp

Even today an expert Ch’in player will himself remain intently listening long after a note has become inaudible to the other listeners.

Joseph Needham in Science and Civilization in China, vol 4.

Togetherness – Vibrant Matter Collective

unknown1.gif

Animasjon: Agata Sander

image.pngHver onsdag fra januar til juni 2019 møtes en gruppe mennesker med ulik bakgrunn og i ulike aldre, også forskere og kunstnere, for å spise et måltid, samtale, lage musikk og sammen med planter, mikroorganismer og små organismer bygge en grønn biotop. Vi etablerer et midlertidig bysamfunn i Rådhuset i Kristiansand og modellerer mulige måter å leve sammen som kan være bærekraftige. Helt hvordan dette midlertidige samfunnet blir, vet vi ikke ennå. Vi kommer sammen for å ta vare på oss selv, hverandre og våre omgivelser. Det er i bunn og grunn det hele, og bildene, lydene, teksten og filmene du finner her – og nytt materiale kommer hver uke – forteller om hva vi gjør og hvordan det går med oss. Prosjektet er støttet av

Kulturrådet Logo.png                                         L_UiA_sorthvit_sorttxt_2txt_rgb.jpg

Vil du vite mer om hva som ligger til grunn for prosjektet kan du lese mer under kategoriene Project description og Ordliste.

Frampek

Før vi startet prosjektet i januar 2019 hadde vi hatt et førprosjekt der vi spurte oss selv hva vi kunne gjøre for at noen ville slutte seg til dette midlertidige samfunnet. Slik planer omtales gjerne som frampek, frøliknende bud om noe som kan komme. Vi spurte: Kan vi arbeide og lage noe bemerkelsesverdig sammen med dette frampeket? Det var snakk om å utvikle en løs handlingsplan som kunne få oss til å skape noe vi i utgangspunktet ikke helt visste hva kunne bli, men som ga oss lyst og nysgjerrighet til å arbeide videre. Mikhail Bakhtin sier om slike fenomener: « [It] belongs to the borderline between art and life. In reality, it is life itself, but shaped to a certain pattern of play». De fem frampekene vi endte opp med var:

1: Biotopen

I løpet av våren ville vi bygge og utvikle en biotop som en fremtidsmodell av hvordan vi kan tenke i et bærekraftig samfunn. Det særegne ved vår tilnærming til utviklingen av biotopen er at ulike aktanter bygger sammen; mennesker, små dyr, mikro-organismer og materie (vibrant matter) virker sammen og bidrar på ulike måter til modellen uten at mennesket er i sentrum. Ved siden av livsvesenene som arbeider i modellen, er det også en mekatronisk kropp; ei «skilpadde» (derav prosjektets logo) som kan fange opp signaler som styrer dens adferd. Slik vil også skilpaddas mekatroniske kropp bidra til det ikke-hierarkiske relasjonelle nettverket av vekst og bevegelser som bygger seg opp og folder seg ut i og rundt biotopen.

2: Vibrant Matter Ensemble

Ikke-musikere, som ofte er vel så store musikkelskere som musikere, har i dag lite tilgang til å spille sammen, de er tildelt rollen som konsumenter og «publikum». Vibrant Matter Ensemble samler både musikere og ikke-musikere for å eksperimentere med måter å organisere musikk på der ikke-eksperter (som et naboskap) kan spille sammen med musikere. Kan vi tenke på nytt om hvor musikk skapes og spilles, når den spilles, og av hvem? Vi vil undersøker hvordan måten vi tenker om musikk på får konsekvenser for hvordan vi lager musikk, innlærer den og utøver den. Våre vanligste musikalske praksiser er en konsekvens av en historisk forankret, europeisk måte å tenke om musikk på, blant annet skillet mellom eksperter og «publikum». Tenker en annerledes oppstår det også forslag til andre prosedyrer for inn- og utøvelse av musikk. Musikeren og komponisten Cornelius Cardew har vært til inspirasjon, og Vibrant Matter Ensemble står i gjeld til ham.

still_lytte-kopi.jpg     Still_stående-kopi.jpg

3: Syngende fellesskap

I forprosjektet lette vi etter historiske eksempler som kunne modellere et mulig musikalsk univers der ikke befolkningen blir redusert til «publikum». Et univers der musikalske relasjoner blir etablert fra andre posisjoner enn mellom selger og kjøper av musikk. I sørstatene i USA på 1800-tallet var såkaldt Sacret Harp Singing populært. Folk kom sammen og sang uten publikum, sangerne satt i en firkant vendt mot hverandre. Det kunne være fra noen titall til flere tusen sangere. Samlingene kunne også romme et felles spleiselag av et måltid. I forprosjektet lagde vi ny tekst til noen av disse sangene og arbeidet med grunnprinsippene i en slik kollektiv sangpraksis. Her fra en workshop med «Sølvstrupene»:

4: Å synge med mikroorganismer (morild).

I forprosjektet forsøkte vi også å produsere klanger i forhold til respons fra mikroorgansimer, lysende morild. Ved hjelp av undervannshøyttalere med lyd fra en syngende stemme klarte vi etter lang tid å etablere respons fra morild. I Togetherness vil vi arbeide videre med disse forsøkene og prøve å la morildens reaksjoner bestemmer den klangverden vi produserer.

5: Lage en bok som samler fortellinger om å love og relasjoner mellom mennekser og planter

Dette er et frampek som som ikke var planlagt, men som oppsto i begynnelsen av hovedprosjektet. Vi ville samle historier om ting vi har lovet, mest lovnader til oss selv, og om forhold vi har til planter. Korte fortellinger som Vilde Eskedal monterer og utformer i to bøker. Bøkene ligger på biotopen i rådhuset, og interesserte som besøker rådhuset kan lese (og skrive) dersom de har lyst. Vi tenker at det vi lover oss selv vitner om at vi ønsker å bli en best mulig utgave av oss selv. Og forhold til planter er det sjeldent vi snakker om. Det er liksom noe som våre mødre steller med. Men når vi begynte å samle slike historier viste det seg at mange har forhold til planter. Vi ønsker bidrag til disse bøkene fra mange, også fra deg som leser dette og følger oss. Send bidra til Vilde Eskeland vilde_eske@hotmail.com og/eller Tony Valberg tony.valberg@uia.no Her er to eksempel på historier om å love, og en om relasjoner til planter. Flere finner du under kategorien «Bøkene». Husk å skriv om du vil være anonym eller ikke. Historiene under er underskrevet i boken, men her er de anonymisert:

Planten er eldre enn meg

Mine foreldre var veldig glad i planter. Ute i hagen, som inne. Mens mine foreldre fremdeles bodde i huset jeg vokste opp i, tok jeg med meg mange stauder til en hytte jeg hadde da. På hytta hadde jeg flere planter fra ulike familiemedlemmer. Også et piletre fra ei venninne, som dessverre døde veldig ung. Alle familiemedlemmene er også gått bort. Jeg mintes mine foreldre, tanter, kusine og venninne ved å se disse plantene komme igjen og igjen, år etter år. Gode minner. Følte energien deres fremdeles eksisterte via disse plantene. Dessverre fikk jeg ikke med noen av disse videre da jeg solgte hytta, for jeg solgte midt på vinteren. Fremdeles lurer jeg på om jeg skal ta mot til meg, og spørre nåværende eiere om jeg kan komme og grave litt, for å få med meg disse minnene.

Jeg «arvet» en del planter da mamma døde for nå ni år siden. Hun hadde det vi kan kalle grønne fingre. Jeg har klart å holde liv i plantene. Også en mønjelijle/clivia som hun igjen arvet fra sin tante, min grandtante. Planten er altså eldre enn meg. Den lever i beste velgående. Jeg arvet også en julekaktus og en papegøyeblomst (som hun sådde fra frø kjøpt på tur til Madeira). Alle disse plantene har jeg fått blomst på flere ganger. Føler det er mamma som hilser ned til meg og forteller hun følger med på meg og min sønn (som hun dessverre aldri traff) hver gang jeg får blomst på disse. Er særlig stolt over å holde liv i papegøyeblomsten, og også få den til å blomstre. For det er vanskelig, i følge de som driver proft med blomster.

Aldri love noe mer

Jeg har, på en måte, lovet å aldri love noe mer. Jeg var 16 år og hadde fått lov å dra på ferie alenemed kjæresten min. Vi var begge på strandferie med våres egne fedre, og derfra skulle vi dra alene til en annen strandby og leie eget feriehus, slik som voksene gjør. Vi skulle ta en dagstur for å leie huset og komme tilbake på kvelden. Men vi rotet med rutetabellen og mistet busen tilbake. Vi måtte overnatte i en annen by på vei uten å kunne kommunisere med foreldrene våres. Det var ikke vanlig å ha mobiltelefon da. Når vi kom tilbake morgen etter, var faren min rasende sint. Han påsto at det var vanlig med meg å ikke kunne garantere noe og at jeg var en som ikke klarte å holde et løfte. Jeg husker ikke å ha lovet noe til noen etter det. Fram til nå. Nå er jeg gift og har lovet alt det man lover når man gifter seg. Men enda viktigere, nesten hver kveld må jeg love dattera mi at jeg ikke går ut av huset mens hun sover. Og jeg bryter ikke løftet.

Forelsket

Sommeren 1982 var jeg veldig forelsket, og på høsten var vi en del på hytta til familien hennes. En natt lå vi ved siden av hverandre i underkøya i det smale soverommet. Hun sov. Da lovte jeg Gud (ennå jeg ikke er kristen, men jeg ville liksom love til noe som var større enn meg selv) at hvis jeg fikk denne jenta så skulle jeg være snill (og det hadde jeg ikke alltid vært). Vi har holdt sammen siden.

 

 

Togetherness – Vibrant Matter Collective

unknown1.gifAnimation: Agata Sander

Every Wednesday from January till June 2019 a mixed group of people of different ages and with different backgrounds, among them also researchers and artists, comes together in Kristiansand City Hall to have a meal, talk, make music and alongside plants, microorganisms and small animals build a green biotope. We are establishing a temporary society, modelling a possible universe. We come together to be together and take care of ourselves, each other and our environment. That is basically it, and the pictures and films you’ll find here – and more will be added every week – tells you about what goes on in our temporary society. The project is sponsored by Arts Coucil Norway.

Kulturrådet Logo.png                                                 L_UiA_ENG_blacknwhite_blacktxt_2txt_rgb.jpg

You could add:

Togetherness Vibrant Matter Collective project will explore the cultural premises for social innovation and development by challenging human self-perception and how the relationship between the human and nature is understood when approaching the question of sustainability. Through a broad interdisciplinary approach, the project will explore and experiment with new ways of inhabiting the world in which people, nature, and technology interact in ways that presuppose a more horizontal representation of the relation between humans and their surroundings than that which an anthropocentric approach to the earths vast diversity provides.

The overall focus of the project is directed towards the aesthetic dimension of the cultural prerequisites underlying the formation of today’s society and the accesses to new knowledge on man and nature that methodology established in the arts can provide.

Through critical reflection, the project will examine the anthropocentric foundation that has characterised choices which have increased climate and environmental challenges. Such ambition will develop in interaction with experiences derived within a residential neighbourhood in Kristiansand, Norway, actually modelling ways to inhabit the world in a non-anthropsentric way.

image.pngTHE POSITION OF INTERDISCIPLINARY WITHIN THE FINE ARTS 

In the space that exists between science, philosophy and art, innovation takes place. Artists participate in shaping what could be defined as “new ways to coexist” in the future when their projects touch upon technological and ethical issues. This position of the fine arts has a historical foundation. While science and philosophy have introduced new discourses, technology and ways of thinking, the fine arts have concurrently produced expressions for this research front’s embodied senses and feelings; its sense-based equivalent (Rancière, 2012). The sounds, the lights and the lines from Beethoven, Picasso and Schönberg were, in their times, as foreign as the texts from the foremost contemporary philosophers and scientists. They all contributed to their specific fields for a joint future. The fine arts explored and provided – then as now – a voice to the interaction between the future’s sensory experiences, technological innovations and discourse-based reflections.

image.pngRELATIONAL AESTHETICS

In contemporary art, it is relational aesthetics that represents the ambition to take part in this field of research joint endeavors (Bourriaud 2007; Bishop 2012; Thompson 2012; Kester 2013; Valberg 2018. Artists establish social laboratories with the intention of bringing arts practices “beyond the safe confines of the studio and right into the complexity of the unpredictable public sphere” (Pasternak 2012). Here, contemporary artists seek untraditional alliances within philosophy and science, but also new alliances with their audiences when they, for example, come together alongside researchers in a particular neighborhood in order to modulate new possible ways to “inhabit a world” for a limited amount of time. Many such works were created from the 1990s and onwards, some even from the project manager of this project. This has created opportunities to redefine the relationship between artist and public, encouraging individuals embedded in local communities to become co-creators of artworks that are completed only through their participation.

image.pngPOSTHUMANISM

The goal which relational aesthetics is aiming to achieve is producing future-oriented and remarkable objects and models, sensory experiences, and relations, which are ready to unfold in specific locations, between participants, and in media that operate in the traditional arts’ peripheral areas, or outside them. The setting for these types of social laboratories has been anthropocentric; humans have been at the center. This project breaks away from such a premise by including other lifeforms – microorganisms, organic materials and “technological bodies” – in a creative community. In this way, a community (“collective”), which is modelled on posthuman principles, proposes a possible and sustainable future characterised more by horizontal than by hierarchical models for relations between different lifeforms.

The basis for this change in mentality owes a great deal to the philosopher Michel Foucault’s criticism of an anthropocentric world view (Foucault 2006). This criticism is supported by significant international skepticism towards how humankind has managed its self-appointed authority to manage the earth’s resources. The results, particular in relation to sustainability and social justice, have been disturbing, and have contributed to a posthuman discourse to which this project owes a great deal. Jane Bennett describes the intention of posthumanism this way: “The task at hand for humans is to find a more horizontal representation of the relation between human and nonhuman actants in order to be more faithful to the style of action pursued by each” (Bennett 2010). Togetherness –Vibrant Matter Collective examines how more equal relations between different lifeforms can become physical experiences developed in a concrete, sensory community in Kristiansand.

image.pngSUSTAINABLE SOCIAL DEVELOPMENT

In this respect, the project is embedded in a widespread research ambition to contribute with relevant knowledge related to climate and environmental challenges. The unique, and radical, aspect of this project is how it on a basic level examines the anthropocentric mentality which has influenced decisions responsible for climate and environmental challenges. Additionally, its ambition is to – by establishing a temporary model of a non-anthropocentric community located in a residential neighbourhood in Kristiansand, Norway – achieve a deeper level of understanding in a concrete, practical field in which models of sustainable methods with which to inhabit the world are developed (Rogoff 2005, Thomson 2012, Valberg 2017).

As the saying goes: “In order for people to build boats, they must wish to reach the islands.” This saying also contains an important message about this project. A green change involves more than a single effort, like selective sorting of waste, or technological innovations. The change reminds us that it is necessary – and also possible! –  to develop notions of other ways to live and play and develop a terminology (neologisms) that can describe experiences of togetherness: Visions of a sustainability «that will come», what the philosopher Jacques Ranciére hopefully describes as “sensory modes of experience that anticipate a community to come”, remind us of this (Ranciére 2012). Production and analysis of these kinds of experiences represent a contribution from the fine arts to a sustainable society.

image.pngAPPROACHES

The project respectfully celebrates the creativity, resistance, and flight lines which unfolded within European history in the 20th century. In a century of great human challenges, such as authoritarian political ideologies and pariah-made groups of people on the run, Europe stood up to strike back. This project will explore how art in a transdisciplinary collaboration can prolong these practices of solidarity into contemporary life and the challenges facing us. It is hands-on, with a bottom-up anchored methodology, and will focus especially on practices addressing the relation between human and nature. As such, it is a post-human attempt to modulate a possible universe of solidarity, but with a notion of solidarity that exceedsthe 20th century notion of solidarity between humans. 21st century challenges are largely connected to questions of environment and sustainability, demanding a notion of solidarity that transcends borders between humans, other species and organisms. In its ultimate consequence, such a non-anthropocentric notion of solidarity also raises the questions of possible relationships and solidarity between humans and mechatronic bodies with artificial intelligence. This last question has been the focus of project participant Ninas Jørnason’s research, as has been the case with many researchers within the non-anthroposentric discourse (Jøranson 2016, Bennett 2010, Braidotti 2013; Haraway 2008)

Such an approach will have to rely on original thinking and scientific and artistic innovations, or knowledge already established in the forefront of contemporary research put together in original ways, here with the art as a major provider of premises. The arts have a solid standing of being in the forefront when it comes to illuminating tomorrow’s society and its challenges, as will be the case in this project too.

The project is based on two discourses, both with associated theoretical platforms: Post-humanism and Relational aesthetics. Post-humanism examines the aesthetic, ethical and practical implications of expanding the circle of concerns regarding moral, relation and participation beyond the human species, broadening the scope of research beyond the human and into the world of other living organisms, plants, mechatronics and matter. Significant contributors to the project’s post-humanistic platform have been philosophers and anthropologists, such as Michel Foucault, Donna Haraway, Bennett Braidotti, all discussed in project manager Valbergs recent publications (Valberg 2017, Valberg 2018). Within the artist-reseachers field contributions like those of Dr. Rasa Smite, Prof. Anette Arlander and Jana Winderen has had an impact.

The relational aesthetics describe the tendency within contemporary art to bring art out of the art-institutions and into everyday life, like in a neighbourhood. Artists establish social laboratories for «modelling possible universes» (Haraway 2008). For shorter or longer periods of time, these projects are meant to modulate a temporary “world” and reflect on its symbolic value, or as Nicolas Bourriaud (1998) formulates it: “Each particular artwork is a proposal to live in a shared world” (p. 122). The work’s ability to create new capabilities and social relationships that break away from established configurations of the sensible and possible plays a significant role in determining the quality of artworks in this field.

Such art-practices offers new approaches to arts methodology, arenas, and agendas when emphasizing the impactof the work. Nato Thomson (2012) formulates the consequence of this focus on impact strikingly:

“Focusing on methodologies is also an attempt to shift the conversation away from the arts’ typical lens of analysis; aesthetics. This is not to say that the visual holds no place in this work, but instead this approach emphasizes the designated forms produced for impact. By focusing on how a work approaches the social, as opposed to simply what it looks like, we can better calibrate a language to unpack its numerous engagements”.

Within relational aesthetics new methodological strategies have been established centered around the notion of prolepses.It refers to the artist’s sketch of an action plan. Like planting a seed, the prolepses are ment to foster conditions for remarkable objects, sensory experiences or relationships to appear. Togetherness –Vibrant Matter Collective will build on prolepses that can promote «togetherness» and at the same time «otherness», and thereby modelling «possible universes», based om a non-anthropocentric platform.

The prolepses are presented as a result of experiments carried out and documented in a pre-project. An important part of the pre-project was to develop technological solutions that could capture intersubjective relationships between music-making humans and microorganisms like phosphorescence. This work will continue in the main project. The three URL-addresses referred to in the described prolepses below are video-recorded work developed and documented in the pre-project, as early «sketches» of work to be further developed.

The four proleses are:

Nr. 1) The aim is to visualize how living organism, included humans, interact with each other and transform matter in their surroundings all the time. The idea is to explore how plants, microorganisms and small animals like insects, millipedes and woodlices, can be the ecosystems building blocks and simultaneously its creators. Plants will grow from seeds in the soil and transform the ecosystem aboveground, microorganisms and other decomposers will eat dead organic matter in the soil and together with the growth of fungus and plantroots transform the ecosystem belowground. Within this model events will take place, as described in prolepses nr. 2, 3 and 4. Creating a mechatronic «turtle», (i.e. the project logo) to observe possible relationships between humans and mechatronic bodies is part of this experimental approach to cohabitation that stretches the boundaries between species, and even the boundaries between life and matter.

The way the model is built is just as important as what the model represents. The landscape emerges as a result of synergy in the collective– its shape, construction and scope is a result of the interests and needs of the participants (be it animal, plant or matter).

Nr. 2) Singing with microorganism. The pre-project examined ways to produce sounds corresponding to the response from gloving phosphorescence (Nor: «morild»). With the help of underwater speakers emitting sound from a singing voice, we have established response from phosphorescence. In the project, we will continue to make the phosphorescence reactions determine the form and content of the compositions for singing voices made during the project. https://www.youtube.com/edit?o=U&video_id=WggGQfVoAFY,timeline 4:55 – 6:50.

Nr. 3) Whilst embedded in a local community over half a year, the participants will take part in an music ensemble consisting of professionals and amateurs; The Vibrant Matter Ensemble. The question is: Are we able to create new music where non-experts (as in a neighborhood) can play side by side with experienced musicians to foster relations between music-making humans and organisms in nature, like microorganisms. The project will establish symbiotic links between the way the music is written and performed, the processes the performers have to engage in to play them, the sounds that are heard and the overall cultural message communicated.

The prolepsis is blurring the boundaries between music, research, relations and social interventions, making the arts a gateway to the possibility that remarkable objects, sensory experiences or relationships may appear, bringing new and unforeseen knowledge and experiences regarding the relations between music-making humans and nature (microorgansims). https://www.youtube.com/watch?v=h55l3YNhnYQ

Nr. 4) «Participatory Singing». Establishing an “audience” has been the art’s survival strategy under market-oriented conditions that require a binary connection between seller and buyer. During the pre-project, we have been looking for historical examples that defy such a premise. In southern USA in the 1800s, so called Sacred
Harp Singing was popular. We have translated some of these songs and worked on the basic principles of such a collective song practice not intended for an audience, but rather to foster a feeling of trust, courage and togetherness. Such shared feelings embedded in trust are a prerequisite for a group aiming for unusual goals like achieving sensory experiences, listen to and communicate with organisms in a non-anthropocentric setting. https://www.youtube.com/watch?v=oAitqzgqOVIh

A key concept in relational aesthetic methodology has been to «inhabit» (Bourrioud 2007; Rogoff 2005; Illeris 2016; Merleau-Ponty 2010). Prolepses are designed to gain access to empiric materials and analysis derived from the inside of the phenomenon to be investigated. This is encouraged to ensure that the tools used to illuminate the phenomenon sheds light on its unique characteristics, and thus create genuinely and embodied new knowledge, rather than perceive and interpret the phenomenon from outside with categories already established with existing connotations and pre-understandings. Rogoff (2005) states:

“Philosophically we might say that it is a form of ontology that is being advocated, a ’living things out’ which has a huge transformative power as opposed to pronouncing on them. In the duration of this activity, in the actual inhabitation, a shift might occur that we generate through the modalities of that occupation rather than through a judgment upon it.”

This is a practice-bound ontologythat, to paraphrase Helene Illeris (2016), leads to research in which the central point for transformation is to perform new, embodied, and collaborative ways of inhabiting the world. Ways that challenge individualistic, anthropocentric ways, not by criticizing them from without, but by experimenting with existentially orientated alternatives from within.

Scientific Board (Scientific advice):
Trond Lossius (Head of Artistic Research and Fellowship Programme, Oslo National Academy of the Arts), Professor, Phd.Dr. Sibylle Peters, Professor at Folkwang University of the Arts, Hamburg, Germany, Professor Jadwiga B. Podowska, University College of Southeast Norway (Visual artist) and Professor Jan Bang, Agder University (Musician).

SCHEDULE FOR THE PROJECT IMPLEMENTATION AND CONCLUTION

Spring 2019:Running the project in Kristiansand Town Hall («Rådhuskvartalet»)

Autumn 2019: Planning, implementation, documentation and evaluation of City Event in Collaboration with Green center, Kristiansand, on City event summarizing and showing some of what is created during the project.

image.png

Alfabetisk ordliste

 

image.pngAktanter

Utrykket aktant skriver seg fra den franske filosofen og sosiologen Bruno Latour og betegner hvordan ikke bare mennesker, men også ikke-menneskelige aktører som for eksempel mikroorganismer, en kyborg, en akustikk, et objekt, et tempo eller en affekt i relasjonelle nettverk kan få ting til å skje eller forandre forløp. Forestillingen om aktanter befinner seg altså i et post-antroposentrisk og ikke-hierarkisk landskap. Latour henter begrepet fra semiotikken, hvor han særlig gjenkjenner aktantenes posisjon i folkeeventyrene. Under moderne og menneskeorienterte betingler har folkeeventyrene vært lest som uttrykk for heltens snarrådighet, mens en mer åpen relasjonell lesning bereder erkjennelsen av at subjektene og objektene, kulturen og naturen opererer med agens i sammen. Når manndattera i «Manndattera og kjerringdattera» gjør seg lett som ei fjær idet hun medfølende klatrer over kvistgjerdet bidrar dette til gjerdets egen takknemlige respons, dets agens, senere i fortellingen. Som element i en relasjonell sammenheng har aktanten ingen autonomi, dens agens skriver seg fra den mening den får i et nettverk. Uavhengig av om aktanten er menneskelig eller ikke-menneskelig, henter den sin funksjon og effekt fra dette nettverket. Callon og Law (1995) har pekt på at aktanter har agens, men ikke nødvendigvis intensjoner som mennesker kan ha.Spørsmålet er altså ikke hvorfor aktanter kan ha en agentskap, men hvordan de blir del av en hendelse og får effekt, slik som akustikken i herredshuset i Høvåg der vi skapte «I sammen».

Denne type aktpågivenhet for aktanter kan kanskje inspirere til en økologisk estetikk som fordeler verdi til heterogent sammensatte kropper (i ordets videste betydning) mer generøst, nysgjerrig og oppfinnsomt enn det en menneskesentrert fortelling om forholdet mellom kunstner, publikum og verk legger opp til. Pierre Huyghe «Untitled 2011–2012» som er overlatt til maur, bier og fuktigheten i luften, minner oss om dette. Om en lar seg inspirere til å iaktta hvordan skapende prosesser forløper i nettverk kan en, før en vet ordet av det, være inne i det området som Ranciére (2012) forventningsfull omtaler som «sanselige erfaringsformers foregripelse av fremtidige felleskap»?

image.pngEmpatisk innlevelse som metode

Kunst geberder seg med schizofreniens gester – det kan være vanskelig å bestemme grenseganger mellom hva som er «virkelig», og hva er visjoner, drømmer, marer og fantasier i kunsten. Kunstens tilstand kan være både dypt meningsfull og samtidig vanskelig å navigere i, kanskje som livet selv. Dette gjelder så vel verk som er presentert innenfor kunstinstitusjonenes rammer som de som opererer utenfor. Det er likevel en forskjell mellom «innenfor» og «utenfor»: De som trer inn i teater, galleri eller konserthus vet at de går inn i en bygning der «kunst» opererer. Dette kunstrommet er forskjellig fra hverdagen, du kan tre inn og ut av det. Avantgarde-kunstens ambisjon har vært å svekke grensene mellom kunst og liv, overskride forestillingen om ulike væremåter for produsenter og konsumenter, de som skaper og de som betraktende opplever. De som etter invitasjon trer inn i slike verk trer inn i relasjonelle laboratorier der subjektposisjoner setts i bevegelse. Det er en praksis som reiser spørsmål om etikk. Også om spørsmål som dreier seg om forholdt mellom mennesker, andre levende organismer og materialer.

image.pngFrampek

Det var den franske kuratoren Nicolas Bourriaud som gjorde tanken om frampek kjent. Frampeket er en idé som bringes til torgs i starten av et prosjekt som et frøliknende bud om noe som kan komme. I prosjektet «I sammen» var det at vi skulle tegne rundinger et frampek. Gode frampek er forpliktet i forhold til spørsmål som: Vil dette frampeket kunne generere bemerkelsesverdige objekter, sanseerfaringer eller relasjoner, klare til å folde seg ut på steder, mellom aktører og i medier som befinner seg i den tradisjonelle kunstens randsone, eller utenfor eller innenfor den?

Frampekene befinner seg i mellomrommet mellom en plan/intensjon og det uforutsigbare som vi merker at bare skjer gjennom handlinger i forlengelsen av frampeket. Det er snakk om dynamikken mellom det som er tenkt og det som kroppslig og faktisk er gjort. Vanligvis er rangordnngen slik at først tenker vi, og på et slikt grunnlag oppstår det vi gjør. Brecht utfordret med sine «Lærestykker» et slikt persepsjonshierarki når han pekte på at “sådan som stemninger og tankerekker fører til holdninger og gester, fører også holdninger og gester til stemninger og tankerekker” (Brecht & Bille, 1981, s. 197). Poenget hans var at av og til er kroppens sanselige erfaringer og ytringer opphav til nye ideer og begreper. Når det gjelder å modellere mulige universer bør frampekene befinne seg i dynamikken mellom en intensjon og en lyttende undersøkelse av hva frampeket får oss til å gjøre. Derfor er Togetherness langt på veg et gjørende midlertidig samfunn. Mikhail Bakhtin sier om slike fenomener: « [It] belongs to the borderline between art and life. In reality, it is life itself, but shaped to a certain pattern of play» (Bakhtin sitert i Stensæth, 2017, s. 94).

image.pngFigurasjoner, spøkelser eller skygger

Med en forventningsfull erkjennelse av at ting kunne vært annerledes utforskes grensene for hva det er mulig å sanse og gjøre, hvem som kan gjøre det og hvor det kan gjøres. Vi leter med tillit til at noe vil materialisere seg, selv om det ennå er uklart hva dette «annet» kan komme til å bli. Det kan være energier, tempi (som langsomt), sansefornemmelser, materialkvaliteter. Dette sanselige annet er et emansipatorisk driv mot opplevelser i grenseland mellom visjon og virkelighet. Begreper som «figurasjoner», «spøkelser» og «skygger» beskriver mulige sanse-, tenke- og væremåter som kan komme til å etablere seg, eller er i ferd med å etableres. Jacques Derrida (1996) har pekt på at mange av våre alminnelige forestillinger først har hatt spøkelseskarakter; de er som skygger, både virkelige og uvirkelige. At Marx benytter en spøkelsesmetafor i innledningen til Det kommunistiske manifest tolker han i et slikt lys. Kommunismen er ennå virtuell, men figurasjonen er, tenkte Marx seg, i ferd med å bli virkelighet. Kanskje var det en slik figurasjon av et fremtidig fellesskap som ga seg til kjenne i Høvåg herredshus når medlemmene av «I sammen» første gang opplevde lyden fra instrumentene og de synkrone bevegelsene i kroppene våre. Det ga oss fornemmelse av at noe viktig kunne komme til å skje mellom oss.

All tanke flyter på strømmer av sansing. I den grad vi flytter grenser på sansenes palett settes også diskursive posisjoner i drift og forårsaker krakeleringer i sementerte posisjoner mellom det virtuelle og det virkelige, mellom materie og skygge.

image.pngGlad kunst

Kunsten har lenge vært et område befridd fra hurra-optimisme, ja, all form for løssluppen glede. Å hengi seg til glede har for de som vokter kunstens uplettethet kunnet vitne om mangel på troskap til dens kritiske moment og den sublime uroen. Brecht og Nietzsche påpekte dette gravalvoret med giftig brodd. Det kan derfor være fristende å parafrasere Nietzsches (og Rosi Braidottis) «muntre vitenskap» for å foreslå forestillingen om en «glad kunst». Det kunne forsvares på flere måter. Dels ved at den fører kunsten inn i farvann der den gravalvorlige romantiske ambisjon som Gustav Schilling i sin tid beskrev som «man’s attempt to transcend the sphere of cogitation, […], and to sense the presence of the ineffable» – og derved effektivt flytte kunsten ut av området for faktisk levd liv – erstattes av en kunst som utspiller seg i våre liv og vårt naboskap. Derved er det mulig å tenke seg at det finnes utveier, kunstens håpefulle og pregnante «Hva dersom?». Det åpner for kunst som spruter ut i latter! Som vitaliserer nabolag eller som spontant og lekent responderer på alle henvendelser med «Nei takk, helst ikke»!

Det er en energi som fryder seg over forskjeller. Den undersøker og skaper slike forskjeller med samme nysgjerrighet og med håp om å ta del i det som blir til. 

image.pngIntegritet

Sannhet ble post-Descartes (1600-tallet) et eksklusivt anliggende for tanken. Sannhet kunne tre frem som sluttprodukt av et tankearbeid, og dersom dette tankearbeidet var grundig og troverdig trengtes ikke annet for å definere det Sanne. Franske filosofer på 1970-tallet, kanskje særlig Michel Foucault, revitaliserer antikkes tanke om betydningen av etos og integritet, og derved trer livspraksis inn i sannhetens område. Sannhet trer performativt fram som noe du gjør (the stylistics of the existence). Sannhet er ikke først og fremst et tenkt ideal, men en praksis.

Foucault konstaterer i likhet med Peter Bürger at kunsten er drevet ut av området for levd liv, og inn på særlige arenaer hvor objekter stilles til skue. I den anledning skriver han: «What strikes me is the fact that, in our society, art has become something that is related only to objects and not to individuals or life. That art is something which is specialized or done by experts who are artists. But couldn’t everyone’s life become a work of art? […] From the idea that the self is not given to us, I think that there is only one practical consequence: we have to create ourselves as a work of art» (Foucault 1984).

image.pngKunstnerrollen

Grant Kesters (2013) skriver: «We typically view the artist as a heroic figure […]. A dialogical aesthetic suggests a very different image of the artist, one defined in terms of openness, of listening, and of a willingness to accept a position of dependence and intersubjective vulnerability relative to their collaborators». Jeremy Deller skriver i samme ånd: «I went from being an artist that makes things to being an artist that makes things happen». Prosjekter blir vurdert i forhold til om det gir rom for at bortgjemte, glemte, nye eller sjeldne relasjoner vil kunne folde seg ut.

image.pngL’esprit de sérieux

I forordet til Deleuze og Guattaris Anti-Oedipus skriver Foucault at «the book often leads one to believe it is all fun and games, when something essential is taking place, something of extreme seriousness. Senere svarte Deleuze (1995): «Maybe that’s what Foucault meant: I wasn’t better than the others, but more naive, producing a kind of art brut, so to speak, not the most profound but the most innocent». For å posisjonere seg et sted «som bryter med de etablerte målestokkene» som bestemmer kvalitet, har kunsten knapt noe annet valg enn – i møtet med l’esprit de sérieux  å fremtre som naiv, stupid, klovnete; lek og spill. Kunstnerskap og prosjekter som folder seg ut med uvilje mot å etablere stil og oeuvre, nølende og usikre «as if they did not quite know themselves, or how best to escape from themselves», er en påminnelse om hvordan det naive fortrolig og nysgjerrig nærmer seg det som ennå ikke er rammesatt og kategorisert (Tanke 2009).

I et slikt lys får en håpe at verk som synes plettet av naivitet, barnslighet, overtro, animisme, politikk, dårlig smak og useriøs grunnlagstenkning likevel betraktes med årvåkenhet om målet er å løfte fram verk som representerer en invitasjon til en usikret vandring sammen (Vade mecum!).

image.pngMellomrom

I dag kan en ikke gjøre regning med noe «annet sted» utenfor markedsøkonomiske virke- og væremåter. Enhver begynnelse til noe annet må finne sted i smale mellomrom og krakeleringer i den sosiale ordens tilsynelatende kontinuerlige overflate. Det finnes ikke noe sosialt system uten relativt ubemerkede «points of creativity, change and resistance», bemerket Deleuze (1988), «and it is perhaps with these that we ought to begin in order to understand the whole picture».I disse mellomrommene (og de kan være superttrange, som den mellom veggene i en bærepose før den tas i bruk) er det mulig å etablere sosiale prosjekter som eksperimenterer med måter å være og tenke på som er sjeldne. Donna Haraway (2008) kaller det «other-worlding». Kvaliteten i slike prosjekter, foreslår Nicolas Bourriaud (2007), «må vi bedømme ut fra […] den symbolske verdien i den “verden” som foreslås, med utgangspunkt i det bildet av menneskelige relasjoner som verket reflekterer».

image.pngMikropolitikk

Samtidskunst har de seneste 50 årene vært opptatt av spørsmål om det er mulig å innrette politikk, kunst og filosofi slik at vi bedre er i stand til å leve frie liv og løsrive sansing fra de mest opplagte klisjeer. Grant Kester (2013) peker på, sannsynligvis med rette, at kunstneres posisjon i slike spørsmål har vært bedreviterens. Han skriver: «The understanding [among artists] is that the viewer lacks a sufficiently critical and reflective understanding of the world, while the artist possesses an exemplary critical awareness, from which the viewer can gain inspiration and guidance». Denne «exemplary critical awareness», fortsetter Kester, var forankret i kritisk teori som ville redusere sammensatte livserfaringer til abstrakte kriterier – et enkelt skille mellom rett og galt. Fra 1990-tallet har imidlertid mange vist vist mindre interesse for makropolitiske store fortellinger om to stridende klasser, to stridende kjønn, makt og avmakt, til fordel for lokalt forankrede sosiale laboratorier som eksperimenterer med måter å være sammen på som åpner for tilværelsens mangfold. Prosjektene har synliggjort midlertidige realiteter som i stedet for å påberope seg Sannhet og Rettferdighet, vitner om erfaringer som er lokale og annerledes enn de fortellinger om hvem vi er som velvilligst tilbys oss. Kanskje har drømmen vært å overta politikkens område uten å henfalle til politikkens abstrakte retorikk.

image.pngPosthumanisme

Det frø som Foucault i sin tid plantet med kritikken av antroposentrismen (mennesket i sentrum), har fått næring av en bred internasjonal skepsis til hvordan mennesket har forvaltet jordens ressurser. Resultatene har, særlig med tanke på bærekraft og sosial rettferdighet, vært mer enn urovekkende, og de har gitt næring til en ikke-antroposentrisk posthumanisme. Jane Bennett (2010) beskriver posthumanismens intensjon slik: «The task at hand for humans is to find a more horizontal representation of the relation between human and nonhuman actants in order to be more faithful to the style of action pursued by each.Susan Griffin (1995) gir til kjenne en fornemmelse av hvordan en slik mer likeverdigl fremstilling av forholdet mellom menneskelige og ikke-menneskelige aktanter kan arte seg:

I climb a tree, reach for a plum and eat it … placing that plum in my mouth I have experienced joy. The fruit of many months of sunlight and earth and water has entered me, becomes me, not only in my stomach, my blood, my cells, but because of what I have learned. The plum has been my lover. And I have known the plum. Letting the plum into the mind and body, I will always have that taste of sweetness in my memory. […] If I think the plum tree exist only to feed me, I have lost the meaning that is mixed with every pleasure.

En slik ikke-hierarkisk fremstilling av forholdet mellom ulike aktanter unnslår ikke forskjeller. Nysgjerrighet for forskjeller er nettopp poenget, men nye fornemmelser av «sweetness», sammenheng, lek og formdanning vil kunne se dagens lys. Det løfter fram mer sammensatte nettverksstrategier i skapende prosesser enn det den enveis, binære posisjonen mellom «mennesket som skaper» og formingen av «deres materiale» vitner om.

Kanskje vil Foucault få rett når han tvilte på at vi kom til å videreføre en søken etter viten som gjør mennesket til sitt omdreiningspunkt. Kanskje, skrev han, er det også en vitensfigur som står foran sin umiddelbare avslutning, den har tross alt kun preget vår tenkning i 250 år. Den kan forsvinne.  Han avslutter Tingenes orden slik:

Hvis disse ordningene skulle komme til å forsvinne på samme vis som de kom til syne, […]– slik det skjedde med den klassiske tankens grunn mot slutten av det attende århundre – da kan man vedde på at mennesket vil bli utvisket, likesom et ansikt risset i sand i strandkanten.

image.pngPublikum

De betydeligste bidragene til forestillinger om samtidskunsten kommer fra aktører som ikke er opptatt av spørsmålet om «publikum». John Cage sitt bidrag i så måte var å introdusere happenings der publikum opphørte å være publikum for i stedet å bli en medskapende del av verket. Deleuze og Guattari inntar heller ikke «publikums» posisjon, deres interesse for musikken skriver seg fra dens skapende moment, dens karakter av bliven. Spørsmålet er om ikke en slik likegyldighet til formidling av kunst til et «publikum» er i overenstemmelse med grunnsjiktet i skapende praksis; fokus er på «å gjøre».

image.pngSignatur

Under moderne betingelser var det forventet at det skulle eksistere et internt forhold mellom en kunstner og verket som gjorde at en fast, gjenkjennelig signatur trådde fram. Forestillingen om signatur står i et nært forhold til forestillingen om identitet. Innflytelsesrike bidrag fra psykologien og filosofien, psykoanalytikeren Daniel Stern fortjener kanskje særlig å fremheves, har svekket forestillingen om en essensiell «identitet». Prosessene som gjør oss til de vi er blir i dag snarere beskrevet som flytende og sammensatte som svermer, Stern sier at vi blir de vi er gjennom samværet i den “intersubjektive matrisen». Da kan en se for seg at skapende prosesser ikke er drevet fram av en sterk «signatur», men av prosjekter der deltagerne velger å inngå i sverm-formasjoner med andre aktanter.

Signaturen er navet i distribusjon av kunst under moderne og markedsliberale betingelser. Prosjekter som gir løfter om en større variasjon i måter å distribuere kunst på, representerer signifikante vendinger for kunstens væremåter.

image.png

 

Rhythm perception and production in animals

Recently, a lot of attention has been placed on rhythm perception and production in animals. Especially since Aniruddh Patel’s (Patel, Iversen, Bregman, & Schulz, 2009) study on Snowball, the dancing cockatoo and his ability to track and move to the beat in music, there has been much focus on rhythmic entrainment across the animal kingdom. Fantastic recent neural research in primates has been produced (see Merchant & Bartolo, 2017, for review).

Thing-power!

Bennett, J. (2009) Vibrant Matter – a political ecology of things.Durham: Duke University Press.

Tingenes orden

Foucault, Michel (2006) Tingens orden -en arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket. Oslo: Spartacus.

Biotopen

 

image.pngBiologen Anne Lien fra forprosjektgruppa, billedkunstneren Kaja Kulbraaten og Tony satt høsten 2018 og tenkte høyt om formen på biotopen. Vi falt for idéen om å forme den som et tusenben.

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 13.04.14.png

Kaja laget en skisse, og på det grunnlaget kontaktet vi Trond Henning Moan, som Anne talte varmt for. I november leverte han sin egen løsning på tusenbeinbiotopen, og vi var lykkelige. Vi hadde knapt våget å håpe på at den skulle bli så … fin.

Valberg-DSC_0003-1500.jpg

Valberg-DSC_0007-1500.jpgValberg-DSC_0006-1500.jpgValberg-DSC_0013-1000.jpg

Kristiansand kommune skjenket biotopen denne fine plassen under, ca 8 meter lang, i Rådhuskvartalet. Biotop-rammen ble ble bygd med denne plasseringen i tankene. Her skulle vi samles en gang i uken og sammen med sand og jord og de levende organismer som hører hjemme der, frø og planter la biotopen folde seg ut. Vi skapte den sammen, og den skapte seg selv. I to av modulene ville det være jord fra skog- og engbunn som vi bar inn og la i biotopen. Denne delen av biotopen overlot vi til seg selv, den var autogenerativ eller selvgenererende. Den svarte jorda (materien) skulle selv, sammen med småkryp, mark og frø som fulgte jorda være sin egen drivende kraft, sitt eget nettverk, utvikle og spre seg på egen hånd, selvskapende, selvregulerende, produktivt og uforutsigbart. Vi ville bare følge med på og fornemme hvordan disse modulene bidro til fellesskapet vårt. Dette nettverkets agens kunne folde seg ut av deres egne energier og vitaliteter, og spre seg i og ut av biotopen. Denne delen av biotopen hadde potensial til å skape og påvirke seg selv (og oss) uten at vi grep inn. Vi ville bare følge med på hva som skjedde i det sanselige møte mellom oss når vi sto med nevene ned i jorda og luktet og så hva som utviklet seg. De andre to modulene ville romme avleggere og stiklinger som vi hadde med hjemmefra.Vi ville skrive litt om hver av disse avleggerne i en egen bok som besøkende kunne lese i.

Rådhuset.JPG

I biotopens femte modul, den lukkede kassen, vil en morildkultur være hjemmehørende. I forprosjektet til Togetherness eksperimenterte vi lenge med forsøk på å produserer respons-sløyfer mellom mikroorgansimer som lysende morild, og mennesker som sang gjennom undervannshøytalere. Etter å ha eksperimentert med ulike løsninger over lang tid fikk vi en natt respons fra morildkulturen, det føltes som litt av et gjennombrudd! På videoen under, 4:45 – 6:41 på tidslinjen, ser dere opptak fra denne kvelden

 

Nå er vi i ferd med å etablere en ny morildkultur, foreløpig står den i laboratoriet vårt på Universitetet i Agder. Vi begynte allerede november med 4 glass med 10 ml morildstamme. Vi lot disse spirene til et morildsamfunn vokse, samtidig som vi regulerte døgnrytmen deres via en timer. Når vi fikk stammene lyste de om natten (de lyser bare 12 timer), og vi ville samhandle på dagtid. Time for time over en 14 dagers periode snudde vi døgnrytmen deres 12 timer.

November 1.JPG  November 2.JPG  November 3.JPG

Sakte, men sikkert, blandet vi disse morildstammene med et næringsrikt saltvannsmedium så vi fikk litt større volum. Medio januar filmet vi dette:

 

4. februar filmer vi dette:

 

16. februar filmet vi dette:

image.pngMonica hadde foreslått at vi kunne lage bein til tusenbeinet ved å legge tovet ull rundt en stamme av ståltråd og tøyremser. Hun valgte en palett av farget ull og på samlingen 6. februar viste hun oss hvordan det kunne gjøres. Det var passe vanskelig, ikke verre enn at vi kunne lage og snakke samtidig, omtrent som å strikke, kanskje. Om vi satte av litt tid på hver samling kunne vi kanskje lage to bein hver av oss. I tillegg var noen skoleklasser i Kristiansand i gang med å hjelpe oss med bein. Her er noen bilder av oss i sving med å lage og montere.

Montering av tusenben 8 (2).JPG

Tusenben og jord.JPG

 

Montering av bein.png

Montering av tusenbein.png

Samme dag begynte vi å plante, skogbunn som skulle skape seg selv i løpet av våren i to moduler, og starten på en modul vi plantet stiklinger i en annen.

Bio 30 jan.JPG                             Bio 30janu.JPG

I slutten av februar begynte det å skyte opp vekster i de to modulene med skogbunn. Her er bilde fra begynnelsen av mars.

SkogbunnVilde.jpeg

På samme tid etablerte Anne og Vilde en begynnelse på et våtområde i den sjette modulen av pleksiglass i biotopen. Det er to nivåer i modulen, nederst vannmiljø, og over det ei perforert pleksiglassplate som vekstene hviler på. Særlig flott er det å kunne se inn i habitatet i vannmiljøet underst.

Myr Ovenfra.jpeg  MyrHender2Siden.jpeg

 

 

 

 

 

 

 

Myr detalj.jpeg

Fotograf Sigve Mathisen tok disse bildene fra morildkulturen 4. mars

JPG_2.jpg          JPG_7.jpg

JPG_1.jpg

 

IMG_2782.JPG

 

Servicetorget i Rådhuset har bidratt til biotopen med disse to rakkerne fra Madagaskar!

 

 

 

 

image.png9. mars

Bilder fra Vilde 12. mars

IMG_20190228_120217.jpg

IMG_20190228_115656.jpg

 

IMG_20190228_115619.jpg

logo.png2. mai

Ettersom planter fra paprikarester, epleskrotter, avleggere og skogbunn, likt og ulikt, skyter opp i den ganske uforutsigbare biotopen vår blir de idealene som preger beplantene i resten av Rådhuset påfallende. Se forskjellen mellom de to estetikkene. Rådhusets underst:

IMG_2877.JPG  IMG_2875.JPG  IMG_2871.JPG

mars.png

IMG_2908.JPG

Morildkulturen er sensitiv, og vi våger ikke flytte den fra miljøet i labben til Rådhuset likevel. Vi etablerer i stedet streaming av lyd og bilde mellom labben og konsertsalen på universitetet, der vi samlingene våre en gang i måneden, og der vi skal ha avslutningseventet. Ennå eksperimenterer vi med hvordan vi skal få sendt lyd av sangen vår ned til morilden i labben, og så føre bilder av morlidens respons på sangen tilbake til det store lerretet i konsertsalen. Her er kamera montert i labben:

IMG_2882.JPG

 

logo.pngSkilpadda

Helt tilbake til forprosjektet har tanken vært at ved siden av livsvesenene plater, små dyr og mikroorganismer  som kommer med bidrag som skaper isotopen, skulle det også være en mekatronisk kropp der; ei «skilpadde» (derav prosjektets logo). Spørsmålet var om en «ting» som en mekatronsik  kropp som var programmert til å fange opp signaler fra oss, og respondere, kunne bli opplevd som en av oss. Ville vi få følelser for et slikt mekatronsik vesen? Ville den bidra til det ikke-hierarkiske relasjonelle nettverket av vekst, relasjoner og bevegelser som bygger seg opp og folder seg ut i og rundt biotopen? Dersom vi ble glad i «skilpadda», kunne det være en annen type kjærlighet enn den vi føler for mennesker, eller planter eller dyr? Finnes det et kjærlighetshierarki, der kjærlighet mellom og for mennesker antroposentrisk er mest verdifull, eller er kjærlighet når den kommer ikke-diskriminerende? Kan vi bli glad i en kosebamse, eller et dyr eller en plante eller en mekatronsik skilpadde på samme måte som vi blir et annet menneske? Er kjærligheten, når den kommer til oss, ikke-diskriminerende og åpenbarer seg uten hierarkier.

Dette var vi klare til å gjøre noe med for å høste erfaringer. Vi hadde lenge vært i inspirerende dialog med mekatronikkmiljøet i Grimstad ved UiA om mulighetene for å utvikle et slikt «vesen». Det var det grønt lys for. Så, like før oppstart, får vi beskjed om at studentene som skulle ha dette som masteroppgave  likevel ikke kunne gå i gang. Slikt kan skje, men what to do? Men så, i løpet av våren, sluttet en ung mann seg til oss som ville prøve å lage skilpadda, og han fikk med seg en annen. Her er noen tegninger som nå begynner å komme. Takket være ansiktgjennkjennelse vil skilpadda komme til å snu seg til mennesker som henvender seg til den . Optimistisk tror de at skilpadda kan operere i biotopen om ca. 10 dager! Utrolig!

image.png

image.png

image.png

Skilpadda har en global, mytologisk historie om verdens opphav som knytter an til nøkkelbegreper i prosjektet vårt: ”grønt skifte” og utvikling av modeller for å leve lyttende og nysgjerrig også til det ikke-menneskelige. Myten forteller at verden ble skapt på et gigantisk skilpaddeskall da ei skilpadde steg opp av verdenshavet. To dager etter at vi mottok de grafiske tegningene over av skilpadda vår fikk vi disse fantastiske nye:

Unknown.jpeg

Unknown-1.jpeg

I tusenbenets mage

Etter at vi i april tømte den midterste modulen i biotopen for jord (se «Notater og Materialer») diskuterte vi hva vi skulle fylle den med. Forslaget kom opp med skilpaddas mytologiske oppstigningen fra verdenshavet. Langsomt fikk vi realisert planen om å fylle  denne modulen, tusenbeinet mage, med transparente glasskuler som skinte som verdenshavet, og så plassere skilpadda – som altså kommer til å søke blikkontakt med forbipasserende som stanser opp – på toppen av dette skimrende, glitrende havet. Vi venter på skilpadda, men i går lå havet å speilet seg i tusenbeinet mage:

IMG_2913.JPG

12 mai. Morild.

Satt i går (slik tilfelle av og til er) i labben og sang med morilden. Jeg fikk det for meg at responsen fra morilden økte når jeg sang med en tone som var overtonerik. Opptaket under, og bildene, er fra i går. I noen grad kan det kanskje formidle noe av det som foregår. Dessverre får vi fortsatt ikke bilde når vi filmer, derfor fotografiene. Det er altså stu mørkt i labben (labben er i kjelleretasjen). Morilden skimrer til i pausene mellom de korte strofene jeg synger. Men det er ulike responser. Om jeg gjentar intervaller og intensiteter kommer aldri samme respons. Noen strofer gir markante responser, andre lite eller ingenting.

IMG_2939.JPG

IMG_2940.JPG

Skilpadda tar form i tre dimensjoner

20190522_150119.jpg20190523_020610.jpg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

logo.pngBiotopen 23 mai

 

image.png

Biotopen 14 juni

Biotopen har fulgt oss, og vi har fulgt den, et halvt år nå. Vi har sunget for den og stelt den, og den har foldet seg ut og uforutsigbart skapt seg selv. Nå, når vi slutter av, synes vi den er frodig og vakker, og i to av modulene har det stort sett kommet opp planter fra ukjente frø som lå i jorden vi hadde gravd fram fra ei helling ved universitetet i vinter. Og ting vi gravde ned i jorden fra frukt vi spiste. Når vi demonterte biotopen kom også mange småkryp som hadde vært en del av skapelsesprosessen til syne, særlig mark og munkelus, skapninger som vi bare en sjelden gang hadde fått bekreftet at var med oss.

IMG_3037.JPGIMG_3033.JPGIMG_3048.JPGIMG_3050.JPGIMG_3051.JPGIMG_3052.JPGIMG_3053.JPGIMG_3055.JPGIMG_3057.JPGIMG_3059.JPGIMG_3060.JPG

Ikke minst denne, og lyden fra den, ble vi glad i:

Denne høye rakkeren under dukket opp i juni, ingen visste hva det var. Den vokste med superfart, en kunne nesten følge veksten fra dag til dag.

IMG_3046.JPG

IMG_3033.JPG

Og her går vi over våre bredder, og er i ferd med å bevege oss videre inn i rådhuset, først i resepsjonen og arbeidspulten i første etasje, så i møterommene i kjelleren, så i andre etasje, så på ordførerens kontor, så på rådmannens, så på taket, så på veggene og på fortauene bort til biblioteket, så opp Markens bort til Todda og ungene der så de kan ta med seg avleggere hjem.

IMG_3047.JPG

IMG_3040.JPG

Vi viste, og ville, at dette skulle være et midlertidig samfunn som skulle vare et halvt år. Likevel var det vemodig og komme inn i rådhuset uten noe vitnesbyrd om at vi var, eller hadde vært, der. Men: All things must past. Alt beveger seg som svermer. Men vi var der og fornemmet det, gjorde det, luktet det, og så og hørte det! Takk til alle og alt som med ulike kompetanser og egenskaper gjorde dette umulige mulig.

IMG_3069.JPGIMG_3072.JPG