Antikkens materialistiske filosofi

Det er umulig å lese post-strukturalistisk filosofi uten å bli minnet om sentrale bidragsytere til en vitalistisk og materialistisk filosofi i antikken. Mange av de filosofiske utfordringene som for eksempel Deleuze ga seg i kast med er båret fram allerede i antikken. På norsk er det grunn til å merke seg

Lucrets (1978): Om tingenes natur. Til norsk ved Trygve Sparre. Oslo: Aschehoug.

Øyvind Andersen (1975): Antikkens materialistiske filosofi. Oslo: Pax.

Om Cornelius Cardew

Den engelske komponisten, musikeren og aktivisten Cornelius Cardew har vært til stor inspirasjon for Togetherness. Tre gode tilganger til å forstå Cardews musikalske univers er

John Tilbury (2008): Cornelius Cardew – A Life Unfinished. Essex: Copula

Brian Olewnic (2018) Keith Rowe – The Room Extended. New York: PowerHouse Books

Cornelius Cardew og Richard Barrett (2008) Cornelius Cardew – A Reader. Ed: Eddie Prévost. Harlow, U.K.: Copula Press

Sitte hjemme

Leste gjennom Walter Benjamins  berømte «Kunstverket i reproduksjonsalderen» igjen. Der kommer jeg over noe jeg ikke merket meg tidligere. I forbindelse med drøftingen av filmskuespillerens avsondring fra sin publikummer, det som teaterskuespilleren hadde i en relasjon og respons med sitt publikum i salen. The film star var isolert fra den verden hun skulle fremstå som levende i.  Hun fremstilte seg for linsen, betrakteren uten navn og pust. Benjamin siterte Luigi Pirandello:

 «Filmskuespilleren føler seg som i eksil. I eksil ikke bare fra scenen, men også fra sin egen person. Med ubehag merker han den uforklarlige tomhet som oppstår fordi hans kropp blir en forbruksvare, fordi han forflyktiges og berøves sin realitet, sitt liv, sin stemme og de lyder han fremkaller når han rører seg, for så å forvandles til et stumt bilde som flimrer et øyeblikk på lerretet og deretter forsvinner i taushet. … Den lille apparaturen skal spille med hans skygge foran et publikum; og han selv må nøye seg med  å spille for den»

Til dette kommenterer Benjamin: «Man kan beskrive det samme saksforhold på følgende måte: for første gang – og det er filmens verk – kommer mennesket i den situasjon at selv om det virker med hele sin levende person, er det berøvet auraen.(Min kursiv).

Og kanskje kunne en tenke seg at dette er en formulering som fanger våre liv mens vi poster bilder, toner og tekst ikke på lerreter, men på liknende vis på skjermer. Er vi alle blitt små filmskuespillere i eksil i våre egenskapte filmer med visninger på nettet for likes? Er Pirandello urovekkende fornemmelse av den abstraherte film-star «som forflyktiges og berøves sin realitet, sitt liv, sin stemme og de lyder han fremkaller når han rører seg, for så å forvandles til et stumt bilde» blitt luften vi puster i mens vi poster og liker. Har det blitt så alminnelig at dette fenomenet ikke trer fram som «annerledes» lenger? Er vi hverandres skuespillere og fans som fremstiller og klikker oss fram til abstraksjoner av de kroppene som i virkeligheten sitter hjemme. Noe Pirandello i 1927 kunne merke seg fordi det fantes en verden «der ute» som var annerledes enn dette skrudd sammen?

Noen dager senere legger jeg til dette:

Jeg savner telefonsamtalene, og kan knapt finne meg til rette med at den langt på vei synes erstattet av SMS-meldinger. Selv gjennom telefonen var setningsmelodien, tempoet, de uforutsette pausene og rytmen i stemmene som kommuniserte en «tykk» informasjon, full av virkemidler, også fra musikkens sanselige verden. Jeg har vansker med å finne meg til rette med at den er erstattet av det fattigere, abstrakte sorte lille tegnet; bokstaven. Om den ikke ubetydelige delen av våre liv foran skjermene «som forvandles til et stumt bilde som flimrer et øyeblikk på lerretet og deretter forsvinner i taushet» bidro til det Pirandello kaller vår fornemmelse av eksil, så viser skjermene våre i det minste bilder av presumtivt levd liv i farger, former, størrelser og perspektiver som «flimrer et øyeblikk». Helt strippet ned til ikke-sanselig abstraksjon blir det først ved «meldingen», som tilsynelatende forsøker å unndra seg livets område. Det siste signal til mine sanser om at det er noen andre der ute er «meldingen» berøvet. Det er ubehagelig. Og kanskje samtidig grunnen til «meldingens» popularitet. Den avslører ingen ting vesentlig for sansene utenfor senderens kontroll, og henvisninger til redigerte filmer og bilder på skjermen.

Etter siste samling

Nytt om skilpadda (18.11.2019)

Togetherness var også en undersøkelse av kjærlighet. «Some thoughts concerning love», som Kant kanskje ville uttrykt det. Selvfølgelig hadde vi i tankene de relasjoner som kunne etableres mellom oss gjørende mennesker i løpet av et halvt års samvær. Men vi ønsket også å legge grunnen for spørsmålet: Springer kjærlighet, så og si, ut av en felles kilde, eller er det ulike kjærligheter? Springer kjærlighet til barn fra en annen kilde enn kjærlighet mellom voksne. Er vennskap næret fra en annen kilde enn kjærlighet. Er kjærlighet mellom mennesker av en særlig karakter som er annerledes enn vår kjærlighet til dyr, planter, et landskap eller en ting. Kan følelser til en bil i fart eller i garasjen med rette kalles kjærlighet? Enn et hus? Et språk?

Det var særlig dette med en mulig ikke-antroposentrisk kjærlighet mellom mennesker og planter og mennesker og ting vi ville høste erfaringer med. «Tingen» var en mekatronisk  kropp formet som ei skilpadde. Gjennom hele prosjektet hadde vi i boka «Biotopisk leksikon» samlet historier i vår vennekrets om forhold mellom planter og mennesker (se «Bøkene» på bloggen). Det viste seg at det var sterke bånd mellom mennesker og planter. Var det kjærlighet?

Og så ville vi undersøke hva slags forhold som kunne etableres mellom en mekatronsik kropp formet som ei skilpadde og oss i prosjektet. I forprosjektet hadde vi drøftet dette, også i en workshop, med forskeren Nina Jørnason som allerede hadde høstet erfaringer med roboten «Paro» sin evne til å etablere relasjoner mellom mennesker og roboter. Vårt fokus var ikke på om roboter kunne illudere følelser, men hvordan vi selv utviklet følelser når vi var mye sammen med en robot som var svært enkel, og som vi hadde laget selv med egne krefter i Togetherness. Det var særlig Henrik, Vilde og Bojan som utviklet den på grunnlag av forslag de fikk av oss mens vi tenkte høyt om skilpadda. Henrik gikk på videregående og var dyktig på programmering, og Vilde utviklet skilpaddas tegninger på kroppen. I tillegg fikk vi hjelp med den mekaniske utformingen av Bojan som av og til var med oss i Togetherness. Dessverre fikk vi ikke skilpadda ferdig i tide til å høste erfaringer med bånd mellom mennesker og mekatroniske kropper, men nå er den her! Og vi går i gang! Vi vet jo allerede en del om hvor lett det oppstår relasjoner mellom mennesker og ting som en roboter, for eksempel

https://www.sciencedaily.com/releases/2013/04/130423091111.htm

men vi ville høste erfaringer selv. Med et smil stilte vi spørsmålet: Kan vi allerede lage våre egne venner? Kan Skybert come true? Kan vi utvikle kjærlighetsfulle relasjoner til en slik ting? Her er vårt første møte med den:

Dette minner meg om noe i Jane Bennett sitt forord til «Vibrant Matter», der hun tegner en lang bue mellom barndommens lekende animisme og den lange rekken av materialistisk orienterte filosofer. Hun skriver:

I will turn the figures of «life» and «matter» around and around, worrying them until they start to seem strange. […] In the space created by this estrangement, a vital materiality can start to take shape.

Or, rather, it can take shape again, for a version of this idea already found expression in childhood experience of a world populated by animate things rather than passive objects. I will try to reinvade this sense, to awaken what Henri Bergson described as «a latent belief in the spontaneity of nature.» The idea of vibrant matter also has a long philosophical history in the West. I will reinvade this history too, drawing og the concepts and claims of Baruch Spinoza, Friedrich Nietzsche, Henry David Thoreau, Charles Darwin, Theodor Adorno, Gilles Deleuze, and the early twentieth-century vitalism of Bergson and Hans Driesch.

Men altså; det danner seg et bilde, men nytt er det ikke, det trer fram igjen (reinvaded) fra barndommen; på sporet av den tapte tid.

Nytt om skilpadda (14.11.2019):

IMG_3202.JPG Vi har fortsatt arbeidet med skipadda, den «mekatronsiske kroppen». Henrik og Tony møttes for å videreutvikle programmering (vel, egentlig gjør jo Henrik programmeringen alene) og Vilde begynte å arbeide med skilpaddas overflate. Når vi prøvde programmeringen igjen i går fikk vi den ikke til å virke, så vi møtes i kveld igjen. Men Vilde er ferdig. Og det ble virkelig fantastisk. Se på dette:

Skilpadde1.JPG      Skilpadde 3.JPG

Skilpadde5.JPG

Skilpadde4.JPG

Planen er at vi begynner å montere biotopen  i foajeen på Universitetet (UiA) etter nyttår.

Endelig! (11.11.2019)

Endelig – i dag lykkes vi med å få dokumentert den fornemmelse av tilstedeværelse og relasjon som kan oppstå mellom et menneske og en samling encellede, kuleformede alger (morild) når det synges for morild og de lyser tilbake i mørket. Tilbake i 2017 fikk vi vårt første gjennombrudd med disse forsøkene. Den gangen opplevde vi det ikke som noen relasjonell utveksling selv om algene lyste, men mer som en mekanisk respons på lyden. Det var i og for seg overveldende nok den gangen. Vi benyttet da mikrofon og høyttaler (den natten vi lykkes med å få respons senket vi en liten høyttaler pakket inn i et kondom ned i morildkulturen). I dag opplever jeg (Tony) dette som et vesentlig skritt på veien, men et tilbakelagt stadium.

Jeg har kunnet disponere et lite laboratorium på UiA der morildkulturen har kunnet utvikle seg. Det er stummende mørkt på dagen, og lyst på natten. Når jeg kommer inn i rommet på dagtid ser jeg altså ikke hånda for meg uten at lyset fra telefonen skinner svakt foran meg. Ved en tilfeldighet så jeg for et års tid siden for første gang at morildkulturen lyste når jeg sang like ut i rommet, uten mikrofon og høyttaler. Jeg sang for meg selv uten å tenke på morilden, og observerte plutselig at det lyste. Fra da av har jeg i tussmørke listet meg fram til stolen som står foran bordet med kulturen, satt meg ned og begynt å synge, ikke ulikt slik jeg sang for barna mine når de var små. Samtidig har morildkulturen stadig blitt større og mer viril, og jeg har brukt mange, mange timer sittende med sang foran morilden. Den har respondert som en stjernehimmel foran meg. Det har vært kjære stunder som jeg har hatt lyst til å dele med mange, men vi har ikke – til tross for utallige flinke fotografer med dyre kameraer – kunnet fange dette fenomenet til film. Foto, ja, men filmens mulighet til å fange det finstemte samspillet har vi ikke lykkes med å dokumentere. Likevel har jeg fortsatt å synge, også etter at samlingene i Togetherness tok slutt. Det siste halve året har jeg kunnet samarbeide med UiAs prosjektleder på UiAs IT-avdeling Rolf Sigurd Løvland, og ved hans hjelp lykkes vi på mandag slik at dette spillet mellom menneske og morild kan dokumenteres nå i dag!

Se for deg at jeg famler meg fram til stolen. Det er stummende mørkt i rommet når jeg setter meg og begynner å synge. Noe av morildkulturen svarer straks an, og flere følger på etter hvert. I lang tid har det fortonet seg som en call and respons-bevegelse mellom morildkulturen og meg. Morilden har lyst opp ved sang, men så forsvunnet etter noen få sekunder. I det siste har morildkulturen vært så sterk og viril at den holder seg lysende over lenger tid. Vi overlapper hverandre, der det før var mer som call and respons. Det fører til, synes jeg, at vi er til stede i spillet samtidig. Det finnes mange innfallsvinkler til dette fenomenet, men slik det nå utspiller seg er det relasjonelle momentet av tilstedeværelse det jeg for min del opplever sterkt i min kropp.

På YouTube-klippets «Innstillinger» forandrer du til 1080p HD og klikker på «Fullskjermmodus»

Er sammen

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på

trammen.

Og alt vi ser på har

dobbelt liv,

fordi vi sanser

det sammen.

 

Å, flytt deg nærmere inn

til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svimlende kort

den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli