Sitte hjemme

Leste gjennom Walter Benjamins  berømte «Kunstverket i reproduksjonsalderen» igjen. Der kommer jeg over noe jeg ikke merket meg tidligere. I forbindelse med drøftingen av filmskuespillerens avsondring fra sin publikummer, det som teaterskuespilleren hadde i en relasjon og respons med sitt publikum i salen. The film star var isolert fra den verden hun skulle fremstå som levende i.  Hun fremstilte seg for linsen, betrakteren uten navn og pust. Benjamin siterte Luigi Pirandello:

 «Filmskuespilleren føler seg som i eksil. I eksil ikke bare fra scenen, men også fra sin egen person. Med ubehag merker han den uforklarlige tomhet som oppstår fordi hans kropp blir en forbruksvare, fordi han forflyktiges og berøves sin realitet, sitt liv, sin stemme og de lyder han fremkaller når han rører seg, for så å forvandles til et stumt bilde som flimrer et øyeblikk på lerretet og deretter forsvinner i taushet. … Den lille apparaturen skal spille med hans skygge foran et publikum; og han selv må nøye seg med  å spille for den»

Til dette kommenterer Benjamin: «Man kan beskrive det samme saksforhold på følgende måte: for første gang – og det er filmens verk – kommer mennesket i den situasjon at selv om det virker med hele sin levende person, er det berøvet auraen.(Min kursiv).

Og kanskje kunne en tenke seg at dette er en formulering som fanger våre liv mens vi poster bilder, toner og tekst ikke på lerreter, men på liknende vis på skjermer. Er vi alle blitt små filmskuespillere i eksil i våre egenskapte filmer med visninger på nettet for likes? Er Pirandello urovekkende fornemmelse av den abstraherte film-star «som forflyktiges og berøves sin realitet, sitt liv, sin stemme og de lyder han fremkaller når han rører seg, for så å forvandles til et stumt bilde» blitt luften vi puster i mens vi poster og liker. Har det blitt så alminnelig at dette fenomenet ikke trer fram som «annerledes» lenger? Er vi hverandres skuespillere og fans som fremstiller og klikker oss fram til abstraksjoner av de kroppene som i virkeligheten sitter hjemme. Noe Pirandello i 1927 kunne merke seg fordi det fantes en verden «der ute» som var annerledes enn dette skrudd sammen?

Noen dager senere legger jeg til dette:

Jeg savner telefonsamtalene, og kan knapt finne meg til rette med at den langt på vei synes erstattet av SMS-meldinger. Selv gjennom telefonen var setningsmelodien, tempoet, de uforutsette pausene og rytmen i stemmene som kommuniserte en «tykk» informasjon, full av virkemidler, også fra musikkens sanselige verden. Jeg har vansker med å finne meg til rette med at den er erstattet av det fattigere, abstrakte sorte lille tegnet; bokstaven. Om den ikke ubetydelige delen av våre liv foran skjermene «som forvandles til et stumt bilde som flimrer et øyeblikk på lerretet og deretter forsvinner i taushet» bidro til det Pirandello kaller vår fornemmelse av eksil, så viser skjermene våre i det minste bilder av presumtivt levd liv i farger, former, størrelser og perspektiver som «flimrer et øyeblikk». Helt strippet ned til ikke-sanselig abstraksjon blir det først ved «meldingen», som tilsynelatende forsøker å unndra seg livets område. Det siste signal til mine sanser om at det er noen andre der ute er «meldingen» berøvet. Det er ubehagelig. Og kanskje samtidig grunnen til «meldingens» popularitet. Den avslører ingen ting vesentlig for sansene utenfor senderens kontroll, og henvisninger til redigerte filmer og bilder på skjermen.