Biotopen

 

Biologen Anne Lien fra forprosjektgruppa, billedkunstneren Kaja Kulbraaten og Tony satt høsten 2018 og tenkte høyt om formen på biotopen. Vi falt for idéen om å forme den som et tusenben.

Kaja laget en skisse, og på det grunnlaget kontaktet vi Trond Henning Moan, som Anne talte varmt for. I november leverte han sin egen løsning på tusenbeinbiotopen, og vi var lykkelige. Vi hadde knapt våget å håpe på at den skulle bli så … fin.

Kristiansand kommune skjenket biotopen denne fine plassen under, ca 8 meter lang, i Rådhuskvartalet. Biotop-rammen ble ble bygd med denne plasseringen i tankene. Her skulle vi samles en gang i uken og sammen med sand og jord og de levende organismer som hører hjemme der, frø og planter la biotopen folde seg ut. Vi skapte den sammen, og den skapte seg selv. I to av modulene ville det være jord fra skog- og engbunn som vi bar inn og la i biotopen. Denne delen av biotopen overlot vi til seg selv, den var autogenerativ eller selvgenererende. Den svarte jorda (materien) skulle selv, sammen med småkryp, mark og frø som fulgte jorda være sin egen drivende kraft, sitt eget nettverk, utvikle og spre seg på egen hånd, selvskapende, selvregulerende, produktivt og uforutsigbart. Vi ville bare følge med på og fornemme hvordan disse modulene bidro til fellesskapet vårt. Dette nettverkets agens kunne folde seg ut av deres egne energier og vitaliteter, og spre seg i og ut av biotopen. Denne delen av biotopen hadde potensial til å skape og påvirke seg selv (og oss) uten at vi grep inn. Vi ville bare følge med på hva som skjedde i det sanselige møte mellom oss når vi sto med nevene ned i jorda og luktet og så hva som utviklet seg. De andre to modulene ville romme avleggere og stiklinger som vi hadde med hjemmefra.Vi ville skrive litt om hver av disse avleggerne i en egen bok som besøkende kunne lese i.

I biotopens femte modul, den lukkede kassen, vil en morildkultur være hjemmehørende. I forprosjektet til Togetherness eksperimenterte vi lenge med forsøk på å produserer respons-sløyfer mellom mikroorgansimer som lysende morild, og mennesker som sang gjennom undervannshøytalere. Etter å ha eksperimentert med ulike løsninger over lang tid fikk vi en natt respons fra morildkulturen, det føltes som litt av et gjennombrudd! På videoen under, 4:45 – 6:41 på tidslinjen, ser dere opptak fra denne kvelden

 

Nå er vi i ferd med å etablere en ny morildkultur, foreløpig står den i laboratoriet vårt på Universitetet i Agder. Vi begynte allerede november med 4 glass med 10 ml morildstamme. Vi lot disse spirene til et morildsamfunn vokse, samtidig som vi regulerte døgnrytmen deres via en timer. Når vi fikk stammene lyste de om natten (de lyser bare 12 timer), og vi ville samhandle på dagtid. Time for time over en 14 dagers periode snudde vi døgnrytmen deres 12 timer.

   

Sakte, men sikkert, blandet vi disse morildstammene med et næringsrikt saltvannsmedium så vi fikk litt større volum. Medio januar filmet vi dette:

 

4. februar filmer vi dette:

 

16. februar filmet vi dette:

Monica hadde foreslått at vi kunne lage bein til tusenbeinet ved å legge tovet ull rundt en stamme av ståltråd og tøyremser. Hun valgte en palett av farget ull og på samlingen 6. februar viste hun oss hvordan det kunne gjøres. Det var passe vanskelig, ikke verre enn at vi kunne lage og snakke samtidig, omtrent som å strikke, kanskje. Om vi satte av litt tid på hver samling kunne vi kanskje lage to bein hver av oss. I tillegg var noen skoleklasser i Kristiansand i gang med å hjelpe oss med bein. Her er noen bilder av oss i sving med å lage og montere.

 

Samme dag begynte vi å plante, skogbunn som skulle skape seg selv i løpet av våren i to moduler, og starten på en modul vi plantet stiklinger i en annen.

                             

I slutten av februar begynte det å skyte opp vekster i de to modulene med skogbunn. Her er bilde fra begynnelsen av mars.

På samme tid etablerte Anne og Vilde en begynnelse på et våtområde i den sjette modulen av pleksiglass i biotopen. Det er to nivåer i modulen, nederst vannmiljø, og over det ei perforert pleksiglassplate som vekstene hviler på. Særlig flott er det å kunne se inn i habitatet i vannmiljøet underst.

 

 

 

 

 

 

 

 

Fotograf Sigve Mathisen tok disse bildene fra morildkulturen 4. mars

          

 

 

Servicetorget i Rådhuset har bidratt til biotopen med disse to rakkerne fra Madagaskar!

 

 

 

 

9. mars

Bilder fra Vilde 12. mars

 

2. mai

Ettersom planter fra paprikarester, epleskrotter, avleggere og skogbunn, likt og ulikt, skyter opp i den ganske uforutsigbare biotopen vår blir de idealene som preger beplantene i resten av Rådhuset påfallende. Se forskjellen mellom de to estetikkene. Rådhusets underst:

   

Morildkulturen er sensitiv, og vi våger ikke flytte den fra miljøet i labben til Rådhuset likevel. Vi etablerer i stedet streaming av lyd og bilde mellom labben og konsertsalen på universitetet, der vi samlingene våre en gang i måneden, og der vi skal ha avslutningseventet. Ennå eksperimenterer vi med hvordan vi skal få sendt lyd av sangen vår ned til morilden i labben, og så føre bilder av morlidens respons på sangen tilbake til det store lerretet i konsertsalen. Her er kamera montert i labben:

 

Skilpadda

Helt tilbake til forprosjektet har tanken vært at ved siden av livsvesenene plater, små dyr og mikroorganismer  som kommer med bidrag som skaper isotopen, skulle det også være en mekatronisk kropp der; ei «skilpadde» (derav prosjektets logo). Spørsmålet var om en «ting» som en mekatronsik  kropp som var programmert til å fange opp signaler fra oss, og respondere, kunne bli opplevd som en av oss. Ville vi få følelser for et slikt mekatronsik vesen? Ville den bidra til det ikke-hierarkiske relasjonelle nettverket av vekst, relasjoner og bevegelser som bygger seg opp og folder seg ut i og rundt biotopen? Dersom vi ble glad i «skilpadda», kunne det være en annen type kjærlighet enn den vi føler for mennesker, eller planter eller dyr? Finnes det et kjærlighetshierarki, der kjærlighet mellom og for mennesker antroposentrisk er mest verdifull, eller er kjærlighet når den kommer ikke-diskriminerende? Kan vi bli glad i en kosebamse, eller et dyr eller en plante eller en mekatronsik skilpadde på samme måte som vi blir et annet menneske? Er kjærligheten, når den kommer til oss, ikke-diskriminerende og åpenbarer seg uten hierarkier.

Dette var vi klare til å gjøre noe med for å høste erfaringer. Vi hadde lenge vært i inspirerende dialog med mekatronikkmiljøet i Grimstad ved UiA om mulighetene for å utvikle et slikt «vesen». Det var det grønt lys for. Så, like før oppstart, får vi beskjed om at studentene som skulle ha dette som masteroppgave  likevel ikke kunne gå i gang. Slikt kan skje, men what to do? Men så, i løpet av våren, sluttet en ung mann seg til oss som ville prøve å lage skilpadda, og han fikk med seg en annen. Her er noen tegninger som nå begynner å komme. Takket være ansiktgjennkjennelse vil skilpadda komme til å snu seg til mennesker som henvender seg til den . Optimistisk tror de at skilpadda kan operere i biotopen om ca. 10 dager! Utrolig!

Skilpadda har en global, mytologisk historie om verdens opphav som knytter an til nøkkelbegreper i prosjektet vårt: ”grønt skifte” og utvikling av modeller for å leve lyttende og nysgjerrig også til det ikke-menneskelige. Myten forteller at verden ble skapt på et gigantisk skilpaddeskall da ei skilpadde steg opp av verdenshavet. To dager etter at vi mottok de grafiske tegningene over av skilpadda vår fikk vi disse fantastiske nye:

I tusenbenets mage

Etter at vi i april tømte den midterste modulen i biotopen for jord (se «Notater og Materialer») diskuterte vi hva vi skulle fylle den med. Forslaget kom opp med skilpaddas mytologiske oppstigningen fra verdenshavet. Langsomt fikk vi realisert planen om å fylle  denne modulen, tusenbeinet mage, med transparente glasskuler som skinte som verdenshavet, og så plassere skilpadda – som altså kommer til å søke blikkontakt med forbipasserende som stanser opp – på toppen av dette skimrende, glitrende havet. Vi venter på skilpadda, men i går lå havet å speilet seg i tusenbeinet mage:

12 mai. Morild.

Satt i går (slik tilfelle av og til er) i labben og sang med morilden. Jeg fikk det for meg at responsen fra morilden økte når jeg sang med en tone som var overtonerik. Opptaket under, og bildene, er fra i går. I noen grad kan det kanskje formidle noe av det som foregår. Dessverre får vi fortsatt ikke bilde når vi filmer, derfor fotografiene. Det er altså stu mørkt i labben (labben er i kjelleretasjen). Morilden skimrer til i pausene mellom de korte strofene jeg synger. Men det er ulike responser. Om jeg gjentar intervaller og intensiteter kommer aldri samme respons. Noen strofer gir markante responser, andre lite eller ingenting.

Skilpadda tar form i tre dimensjoner

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Biotopen 23 mai

 

Biotopen 14 juni

Biotopen har fulgt oss, og vi har fulgt den, et halvt år nå. Vi har sunget for den og stelt den, og den har foldet seg ut og uforutsigbart skapt seg selv. Nå, når vi slutter av, synes vi den er frodig og vakker, og i to av modulene har det stort sett kommet opp planter fra ukjente frø som lå i jorden vi hadde gravd fram fra ei helling ved universitetet i vinter. Og ting vi gravde ned i jorden fra frukt vi spiste. Når vi demonterte biotopen kom også mange småkryp som hadde vært en del av skapelsesprosessen til syne, særlig mark og munkelus, skapninger som vi bare en sjelden gang hadde fått bekreftet at var med oss.

Ikke minst denne, og lyden fra den, ble vi glad i:

Denne høye rakkeren under dukket opp i juni, ingen visste hva det var. Den vokste med superfart, en kunne nesten følge veksten fra dag til dag.

Og her går vi over våre bredder, og er i ferd med å bevege oss videre inn i rådhuset, først i resepsjonen og arbeidspulten i første etasje, så i møterommene i kjelleren, så i andre etasje, så på ordførerens kontor, så på rådmannens, så på taket, så på veggene og på fortauene bort til biblioteket, så opp Markens bort til Todda og ungene der så de kan ta med seg avleggere hjem.

Vi viste, og ville, at dette skulle være et midlertidig samfunn som skulle vare et halvt år. Likevel var det vemodig og komme inn i rådhuset uten noe vitnesbyrd om at vi var, eller hadde vært, der. Men: All things must past. Alt beveger seg som svermer. Men vi var der og fornemmet det, gjorde det, luktet det, og så og hørte det! Takk til alle og alt som med ulike kompetanser og egenskaper gjorde dette umulige mulig.