Notater fra loggen

22. mars:

Det som det til alt overmål synes umulig å sette en stopper for

Jeg ble lettet når morilden var på bedringens vei. Rachel er også synlig lettet, og vil forsøke å finne ut hva som har skjedd med strømtilgangen i labben. Jeg merker også at jeg får stadig større glede av å synge for morilden. Jeg vet jo slett ikke hva morilden måtte synes – om den måtte synes noe – men jeg fasineres over hvor vakkert lyset i morilden folder seg ut. Jeg får lyst til å synge når det er så vakkert og vart og fullt av respons. Hadde bare all henvendthet til menneskene vært sånn!, tenker jeg. Eller, når jeg tenker meg om, kanskje er den i bunn og grunn slik? Om en bare vil, eller møter menneskene med samme nysgjerrighet og velvilje som det jeg gjør med morilden. Samme interesse og fasinasjon for forskjeller, for hva som kan komme til å skje om jeg bare ytrer meg ordløst og lar ting folde seg ut, venter tålmodig på respons.

Kanskje gjør morilden meg til et bedre menneske. Kanskje kan en se for seg at selv om jeg vet nada om hva morilden måtte oppleve, vet jeg hva jeg selv opplever. I møte med morilden føler jeg meg selv våken, gira, lyttende og nysgjerrig på hva dette kan være som er annerledes enn menneskeverden. Kanskje er det morilden som i sin blanding av tilbaketrukken utilgjengelighet og skinnende tilstedeværelse lærer meg noe om – ja, om ikke annet, hvordan jeg kan møte ikke bare alt det fremmedartede i naturen, men også de fremmedartede menneskene og det himmelstormende fremmedartede de foretar seg og som det til alt overmål synes umulig å sette en stopper for.

Foto fra labben av Sigve Mathisen: