Forfatter: amrfossnes

Femtende samling – Rådhuset

 

 

Anne-May

 

Fjortende samling – UIA

Ettermiddagen starter for meg med to separate og oppslukende samtaler med henholdsvis Silje og Håvard. Tony plukker imidlertid begge mine samtalepartnere ut av boblen og bort til instumentet som venter på hver av dem. Håvard til det som ser ut som en harpe og Silje til en slags steelgitar. Litt etter litt får alle tildelt en plass ved siden av et intstrument fra Tony sitt veldige lager av instrumenter uten navn. Kanskje dukker det opp navn på hvert enkelt etter som musikken skrider frem?

Vi forsøker å lytte til instrumentene, til treverk og filt og metall i strengene, i den vibrerende luften inne i instrumentene, for å høre hva dette som ikke er menneskelig lager av lyd, heller enn å tenke på hvordan jeg selv lager lyd og hvordan det tar seg ut. Vi lytter til instrumentet vi er sammen med og til alle de andre menneskene og alle ting som vibrerer med i den store salen på UIA.

Anne-May

Trettende samling – Rådhuset

Jeg står i kø for å komme inn til Kristiansand. Her er jeg sammen med mange andre mennesker, adskilt med metall og eksos. Vi er sammen på en måte. Sammen om køen, om å ville komme frem til et sted. Eller kanskje noen syns det er fint å sitte her. Høre på radioen, spotify eller musikk nedlastet til en gammel Mp3 spiller. Det kan være et slags rom, slik som Togetherness er et rom i Rådhuset to onsdager i måneden.                                                                                                     Da jeg intervjuer to av oss denne onsdagen snakker vi om at det blir rart når Togetherness ikke er mer, men det vi snakker om er kanskje, hvis det er lov å håper, bare det fysiske rommet som prosjektet skaper. Jeg kommer til å bære prosjektet med meg videre også etter det er avsluttet. I form av nye tanker, måter å se verden på, kunnskaper og delte minner med mennesker jeg har blitt kjent med. Og musikk jeg har fått være med å skape. Biotopen er nok den jeg har blitt minst kjent med, det har ikke vært så lett å leke med den med kamera i hendene. Kanskje noen andre har et større forhold til den, det skulle jeg gjerne visst om. Den er mangslungen nå, med vann, glass, jord, eiketrær, paprikaplanter, bøker, mose,  tovede bein, øyer og øyevipper. Og fluer. Jeg hadde en liten flue med meg under hele Togetherness denne onsdagen. Kanskje er jeg likevel i befatning med den utvidede Biotopen.

Anne-May

Clustersang, live sampling og smådyrslyder på denne samlingen:

Ellevte samling – Rådhuset

 

I dag er dagen for latter. Latter ved bordet da vi sang om egg og bacon, latter når vi prøver så godt vi kan å forstå om vi er alter, basser, sopraner eller, og latter når noen synger for seg selv i clusteret. Slik latter som bare kan komme når vi er sammen med noen vi er trygge sammen med. I hvert fall er det slik for meg. Som i alle grupper er det også de som er litt skremt av sangen, eller som ikke synger, eller som stikker og leker. Deres tid er en annen, ved biotopen, ved tegningen eller ved måltidet. Noen som ikke er med oss lengre i det hele tatt er den største og mest vitale morildkulturen. Tony meddeler at vannet er lukket av karet som han flyttet dem over i. Det er uendelig trist, de har druknet, i luft. Nå er de ikke mer. De to mindre kulturene kan kanskje ta en plass i prosjektet, men prosjektet har tatt livet av noe, og det føles vanskelig. Trenger prosjektet å gå på bekostning av annet liv? Eller trenger samfunnsprosjektet å gå på bekostning av andre levende vesener? Store spørsmål, med svar i luften. Kanskje finner vi noen svar på sameksistens i dette prosjektet.

 

 

Anne-May

Tiende samling – Rådhuset

Tidligere på formiddagen.
Meg selv og Tony besøker morilden på UIA-laben i et forsøk på å filme dens reaksjon på sang fra høyttaler. Morild viser seg fra en god, lysende side, men kamera vil nok en gang ikke fange opp lyset, bortsett fra når vi setter ned eller tar opp den vanntette høyttaleren. Vi må tilbake til tenkeboksen. Kanskje krever de kraftigere lyd? Tony har en dusjhøyttaler som vi kler med et kondom og så går vi tilbake til laben. Det har gått en god halvtime og det virker som om Morild nå er klar igjen. Denne gangen klarer jeg å fange lyset med kameraet mitt! Det er ikke som med en av Nasa sine telelinser, men det er tydelig en stjernehimmel i bildet!

På Rådhuset.
Før vi møtes sår jeg fire frø i Biotopen. To av agurkurt og to Bondebønner, sistnevnte har jeg høstet selv og er veldig spent på om jeg har oppbevart dem riktig. Det var godt å så i Biotopen, vi fikk vært litt i sammen. I dag skal vi nemlig ikke være så mye sammen. Vi er blitt henvist til et rom i kjelleren som vi tidligere har brukt til sang. Dette er et godt, innkapslet rom som føles trygt, men som mangler nærværet av Biotopens liv og organiske estetikk. Vi tar et allikevel igjen ved et deilig, krydret, måltid, med rømme. Måltidet og samtalene før og under er alltid så gode. Som om det er venner man har kjent lenge. Silje og meg snakker om dette; her har man mulighet til å bli gode venner, hvis man vil. Man vet at prosjektet har en slutt, etter det trenger man ikke møte noen igjen. Kanskje det å være sammen hver onsdag, med tre måneders bekjentskaper, er en deilig og uforpliktende, men svært ekte, måte å være sammen med andre på. Men man kan også velge å følge opp noen man blir kjent med. Slik som når jeg skal drikke kaffe med Renate i Ravndalen. Etter maten, og nasjonalsangen, tegner vi designet til prosjektets skilpadde, som nå er nesten ferdig! Vi får ferdige maler av skilpadde, som vi kan dekorere skallet på. Tony har med seg det flotte fargeskrinet i tre og vi får virkelig boltre oss. Min tegning blir ikke helt ferdig, men den er i gammelrosa, beige og burgunder, min er organisk med spiraler og halvsirkler, sidemannens er strammere, litt som om skilpadden har på seg dressjakke. Plutselig samler vi oss i firkant og øver raskt på å lytte til egen og andres stemmer i Sacred Harp Singing. Helt til slutt beveger vi oss opp til Biotopen og synger cluster sammen med Lars og Kristians rigg. På vei ned til rommet i kjelleren for å rydde, spør jeg Elisabeths kollega som er med oss for første gang om hva hun syns. Jeg får inntrykk av at hun har hatt det bra, og at hun likte å synge, stemmen er helt hes! Hun synger for sjelden sier hun, vi burde synge mer slik som vi gjør her tilfører jeg.

Anne-May

Rådhuset, femte samling.

Vi sitter i en firkantet formasjon, på stoler i et rom i Rådhuset, i to rader for hver side av firkanten, og synger mot hverandre. Den samme sangen som vi har sunget noen ganger nå: i vei vei vei, ville oppå heia! Jeg flytter meg litt rundt for å få litt forskjellige bilder fra hver side og hvert toneleie. De fleste følger med på de andre i firkanten, det er lett å se de andre når vi sitter slik. Jeg får den samme energien samme hvor jeg er med kameraet, kanskje fordi uansett hvor jeg er speiler man hverandres oppmerksomhet mot sangen. Og alle menneskene konsentrerer seg om hverandre og hvordan de skal synge.

 

Når vi er ferdig med Sacred Harp Singing, beveger vi oss opp til bordet vi pleier å spise, og oppholde oss ved. Bordet blir gjort om til et verksted  med ull og grønnsåpevann. Tusenbeina til biotopen blir flere. Denne gangen får vi en tydelig instruks om at det er lettere å forme beina hvis lagene med ull er tynnere og flere. Biotopen bak oss har allerede fått flere fine ben, og lys også siden sist. Mer bark, kjuker, løv og jordbunn er også kommet oppi, og en munkelus har tatt bussen helt fra Vilde sitt kollektiv.

Et annet tema som vi snakke rom i dag er skilpadden som er i logoen vår.  Vi fikk i løpet av dagen et eget skilpaddeteam! Disse skal lage skilpadden til prosjektet. Hvordan blir det med vår egen skilpadde mon tro? Kvelden blir avsluttet med clustersang med god hjelp på miksebordet fra unge interesserte barn.

Anne-May

Rådhuset, åttende samling.

Da vi endelig fikk slått oss til ro etter brannalarm, satt vi lenge og nøt suppe, brød, ost og frukt. Tre nye mennesker ble ønsket velkommen i dag. Og i biotopen gror det paprika-, eple- og pærespirer fra tidligere måltid. Spirene er lange, slette og mørkegrønne (paprika) og lysere med ruglete kanter (eple eller pære). Disse vil nok ikke bære frukter, men de er vakre og blir næring til jorda når de dør. Også er det spennende å se hvordan de kommer til å vokse.

Et par skoleklasser har kommet med ben de har tovet til biotopen, og om det er dem eller oss; biotopen har ytret et behov for øyer! På et vis har den det allerede er det en som påpeker, kanskje vi skal gi de runde vinduene på den ene siden øyebryn?

Vi begynner å tove rett etter maten, også blir vi etter hvert delt inn i fire grupper som skal øve på hver sin stemme til Sacred Harp Singing. Vi har bare ti minutter til å øve i gruppene, det tror jeg gjør øvingen mer intens. Slik føles det når jeg er innom hver gruppe og slik føles det når vi samles til felles sang. Det virker lettere å holde sin egen stemme når vi har øvd litt først. Vi lærer også å synge lavt med magemusklene, slik at vi ikke hvisker. Stemningen av å synge sammen tar vi med oss opp i clusteret, til sist spørres det om vi skal gjøre opptak av lydene i rådhuset på nytt etter Togetherness-prosjektet? Kanskje det finnes andre lyder her nå? Etter oss? Eller etter spirende planter?

Første gang vi synger «På heia»:

Anne-May

Rådhuset, syvende samling.

 

 

Anne-May

UIA, sjette samling.

Rådhuset, fjerde samling.

I dag er det mye som skal gjøres! De tovede beina til tusenbeinet må få hull de kan festes i, det skal lys til biotopen, også skal vi synge! Men aller først skal vi spise grønnsakssuppe som mine bordvenner Vilde og Julie syns er nydelig, med smakfulle grønnsaker og god kraft, og slik fortsetter vår prat mens vi spiser. Om mat. Det er herlig å snakke om at mens man spiser.

Vi tar til å dele oss i grupper, en gruppe for festing av tusenbein, en for rigging av elektrisk lys og så videre, men først skal vi synge på gammelt amerikansk vis, «Sacred harp singing». Vi sitter mot hverandre langs det lange bordet og Ingunn instruerer oss i hvilket toneleie vi skal synge og vi følger ganske nøye med. Hun er rask i instruksen og det tror jeg er bra, ellers hadde i hvert fall jeg rukket å bli usikker på hva jeg synger! Og det låter godt, sier Ingunn.  Deretter skal vi tove flere ben til  tusenbeinet. Jeg sitter sammen med en gutt som ikke har tovet tusenbein før, akkurat slik som meg selv. Vi snurrer et bånd rundt en ståltråbit og knyter to gode knuter i hver ende. Deretter prøver vi oss frem med flere lag av grønn-sjattert ull, vi prøver tykke biter og tynnere biter. De tynne fungerer best, men de tykke er deiligere å ta på, som små puter. Det begynner å røre på seg i biotopen, Tony planter eiketrærne sine. For en halvtime siden snakket jeg med to andre om hvordan det ville blitt om vi plantet bønner, gresskar, eføy og kjøttetende planter slik at vi snart måtte klatre inn i Rådehuset. Det var en fin tanke.

Til sist denne gangen sang vi i cluster. Vi står i en sirkel, med lukkede øyne, og synger vår egen tone ut i felleskapet. Lars og Kristian tar det hele opp og sender den miksede lyden tilbake til oss, «live sampling». Vi bryter opp fra sirkelen og beveger oss med taktfaste skritt, enten skippende eller mer gående, men fremdeles rytmisk. Før vi vender tilbake til sirkelen og igjen lukker øynene og synger vår egen tone.

Anne-May

UIA, tredje samling.

Vi kommer til dekket bord med rosa og lilla blomsteroppsatser og hvit duk! Noen har vært her før oss og tenkt at Togetherness skal få nyte det lekre bordet. I salen er det også satt opp, og det bæres fremdeles sammen med at mennesker ankommer, instrumenter i alle mulige former. Til å slå på og til å klimpre på. Jeg kan ikke navnet med noen som helst sikkerhet på noen av dem. Men desto mer spennende.

Vi spiser, og det er et nydelig syn fra enden som jeg er så heldig å sitte ved. Mine medspisere og jeg snakker om hvordan det kan være å være jobbsøker med et fremmed navn, om voksenopplæring og elektrikerutdannelsen. Hvor lett er det egentlig å få lærlingplass som elektriker? Straks synger vi Co-ca-cola, jeg liker denne sangen. Den glir som en god vin i munnen, slett ikke som coca cola, som bruser og stikker.

Etter maten går vi ut i det som nesten er en eventyrskog av ukjente instrumenter, og velger oss ut ett som vi har lyst til å spille på. Tony snakker litt om hva vi skal gjøre, men jeg er opptatt av å sette opp kamera og sørge for gode bilder og lyd. Det er litt dumt, fordi det lyder så spennende å være med når spillingen setter i gang. Jeg ser mitt snitt til å være med inni mellom, og blir tildelt en liten pyramide i tre med noe som ligner en cymbal oppå. Den sier ping, med lang lyd, hvis jeg bruker riktig stikke til å slå med. Det virker som om Tony har tenkt på oss alle på samme måte som han tenker på instrumentene, en flokk med spennende individer.

           

Anne-May

Rådhuset, andre samling.

 

Lyd av clusteret:

Video/lyd og bilde: Vilde Eskedal, redigering: Anne-May.

Rådhuset, første samling

 

Lyd av clusteret:Clustersang

Folk strømmer til, biotopen bæres inn i deler sammen med forskjellig typer jord, både den med torv, den som er laget av lupin og lin og den som er fra skogen utenfor UIA. Samtidig dekkes langbordet med suppeskåler, skjeer, appelsiner, brødskiver, ost og til sist ostehøvler og provisoriske mugger med vann. Linsesuppen kommer på til sist. Noen snakker med nye mennesker og andre med dem de kjenner fra før, og Tony tar ordet: -Nå spiser vi dere! Snakk også med naboen, så presenter vi hverandre etterpå. Så gjør vi det. Min sidemann, jeg har egentlig tre, men han til høyre, som jeg skal presentere etterpå, heter Lars. Han er student ved UIA, opptatt av nerdete elektronisk musikk og har nettopp flyttet inn sammen med kjæresten sin. Det siste sier han med et `yeah!` Vi synger og deretter er det tid for å presentere prosjektet sammen med to viktige samarbeidspartnere; munkelusen som er et krepsdyr og meitemarken som er både hankjønn og hokjønn. Anne gir oss et innblikk i hvem disse er i verden. Snart skal noen av dem leve i biotopen. Anne snakker også litt om frø som det er mulig å høste siden det ikke er snø på utsiden, kanskje kan vi finne noen til å ha i den delen av Biotopen som har jord fra skogen, og som vi ikke vet helt hva som kommer til å vokse opp av? Tiden har løpt fra oss, men før klokken er atten avslutter vi med en menneskering av forskjellige toner: et cluster.  Lars og Kristian tar det hele opp og det lyder ganske flott! Vi gjør det noen ganger sammen med opptaket. Så er det kvelden, noen av oss blir igjen for å sette på plass biotopen, jeg gleder meg til det spirer!

 

Anne-May