Elizabeth Grosz: Kaos,territorium, kunst

God bok, som også siterer Deleuze og Guattari  i A Thousand Plateas: Capitalism and Schizophrenia: «Musikken tørster etter ødeleggelse, enhver form for ødeleggelse, utslettelse, smadring og løsrivelse. Er ikke dette dens potensielle «fascisme»?

Sitte hjemme

Leste gjennom Walter Benjamins  berømte «Kunstverket i reproduksjonsalderen» igjen. Der kommer jeg over noe jeg ikke merket meg tidligere. I forbindelse med drøftingen av filmskuespillerens avsondring fra sin publikummer, det som teaterskuespilleren hadde i en relasjon og respons med sitt publikum i salen. The film star var isolert fra den verden hun skulle fremstå som levende i.  Hun fremstilte seg for linsen, betrakteren uten navn og pust. Benjamin siterte Luigi Pirandello:

 «Filmskuespilleren føler seg som i eksil. I eksil ikke bare fra scenen, men også fra sin egen person. Med ubehag merker han den uforklarlige tomhet som oppstår fordi hans kropp blir en forbruksvare, fordi han forflyktiges og berøves sin realitet, sitt liv, sin stemme og de lyder han fremkaller når han rører seg, for så å forvandles til et stumt bilde som flimrer et øyeblikk på lerretet og deretter forsvinner i taushet. … Den lille apparaturen skal spille med hans skygge foran et publikum; og han selv må nøye seg med  å spille for den»

Til dette kommenterer Benjamin: «Man kan beskrive det samme saksforhold på følgende måte: for første gang – og det er filmens verk – kommer mennesket i den situasjon at selv om det virker med hele sin levende person, er det berøvet auraen.(Min kursiv).

Og kanskje kunne en tenke seg at dette er en formulering som fanger våre liv mens vi poster bilder, toner og tekst ikke på lerreter, men på liknende vis på skjermer. Er vi alle blitt små filmskuespillere i eksil i våre egenskapte filmer med visninger på nettet for likes? Er Pirandello urovekkende fornemmelse av den abstraherte film-star «som forflyktiges og berøves sin realitet, sitt liv, sin stemme og de lyder han fremkaller når han rører seg, for så å forvandles til et stumt bilde» blitt luften vi puster i mens vi poster og liker. Har det blitt så alminnelig at dette fenomenet ikke trer fram som «annerledes» lenger? Er vi hverandres skuespillere og fans som fremstiller og klikker oss fram til abstraksjoner av de kroppene som i virkeligheten sitter hjemme. Noe Pirandello i 1927 kunne merke seg fordi det fantes en verden «der ute» som var annerledes enn dette skrudd sammen?

Noen dager senere legger jeg til dette:

Jeg savner telefonsamtalene, og kan knapt finne meg til rette med at den langt på vei synes erstattet av SMS-meldinger. Selv gjennom telefonen var setningsmelodien, tempoet, de uforutsette pausene og rytmen i stemmene som kommuniserte en «tykk» informasjon, full av virkemidler, også fra musikkens sanselige verden. Og dialogen mellom partene som snakket sammen på telefonen var dynamisk og effektiv. Jeg har vansker med å finne meg til rette med at den er erstattet av det fattigere, abstrakte sorte lille tegnet; bokstaven. Om den ikke ubetydelige delen av våre liv foran skjermene «som forvandles til et stumt bilde som flimrer et øyeblikk på lerretet og deretter forsvinner i taushet» bidro til det Pirandello kaller vår fornemmelse av eksil, så viser skjermene våre i det minste bilder av presumtivt levd liv i farger, former, størrelser og perspektiver som «flimrer et øyeblikk». Helt strippet ned til ikke-sanselig abstraksjon blir det først ved «meldingen», som tilsynelatende forsøker å unndra seg livets område. Det siste signal til mine sanser om at det er noen andre der ute er «melingen» berøvet. Det er uutholdelig. Og kanskje samtidig grunnen til «meldingens» popularitet. Den avslører ingen ting vesentlig for sansene utenfor senderens kontroll, og henvisninger til redigerte filmer og bilder på skjermen.

Etter siste samling

Endelig!

Endelig – i dag lykkes vi med å få dokumentert den fornemmelse av tilstedeværelse og relasjon som kan oppstå mellom et menneske og en samling encellede, kuleformede alger (morild) når det synges for morild og de lyser tilbake i mørket. Tilbake i 2017 fikk vi vårt første gjennombrudd med disse forsøkene. Den gangen opplevde vi det ikke som noen relasjonell utveksling selv om algene lyste, men mer som en mekanisk respons på lyden. Det var i og for seg overveldende nok den gangen. Vi benyttet da mikrofon og høyttaler (den natten vi lykkes med å få respons senket vi en liten høyttaler pakket inn i et kondom ned i morildkulturen). I dag opplever jeg (Tony) dette som et vesentlig skritt på veien, men et tilbakelagt stadium.

Jeg har kunnet disponere et lite laboratorium på UiA der morildkulturen har kunnet utvikle seg. Det er stummende mørkt på dagen, og lyst på natten. Når jeg kommer inn i rommet på dagtid ser jeg altså ikke hånda for meg uten at lyset fra telefonen skinner svakt foran meg. Ved en tilfeldighet så jeg for et års tid siden for første gang at morildkulturen lyste når jeg sang like ut i rommet, uten mikrofon og høyttaler. Jeg sang for meg selv uten å tenke på morilden, og observerte plutselig at det lyste. Fra da av har jeg i tussmørke listet meg fram til stolen som står foran bordet med kulturen, satt meg ned og begynt å synge, ikke ulikt slik jeg sang for barna mine når de var små. Samtidig har morildkulturen stadig blitt større og mer viril, og jeg har brukt mange, mange timer sittende med sang foran morilden. Den har respondert som en stjernehimmel foran meg. Det har vært kjære stunder som jeg har hatt lyst til å dele med mange, men vi har ikke – til tross for utallige flinke fotografer med dyre kameraer – kunnet fange dette fenomenet til film. Foto, ja, men filmens mulighet til å fange det finstemte samspillet har vi ikke lykkes med å dokumentere. Likevel har jeg fortsatt å synge, også etter at samlingene i Togetherness tok slutt. Det siste halve året har jeg kunnet samarbeide med UiAs prosjektleder på UiAs IT-avdeling Rolf Sigurd Løvland, og ved hans hjelp lykkes vi på mandag slik at dette spillet mellom menneske og morild kan dokumenteres nå i dag!

Se for deg at jeg famler meg fram til stolen. Det er stummende mørkt i rommet når jeg setter meg og begynner å synge. Noe av morildkulturen svarer straks an, og flere følger på etter hvert. I lang tid har det fortonet seg som en call and respons-bevegelse mellom morildkulturen og meg. Morilden har lyst opp ved sang, men så forsvunnet etter noen få sekunder. I det siste har morildkulturen vært så sterk og viril at den holder seg lysende over lenger tid. Vi overlapper hverandre, der det før var mer som call and respons. Det fører til, synes jeg, at vi er til stede i spillet samtidig. Det finnes mange innfallsvinkler til dette fenomenet, men slik det nå utspiller seg er det relasjonelle momentet av tilstedeværelse det jeg for min del opplever sterkt i min kropp.

På YouTube-klippets «Innstillinger» forandrer du til 1080p HD og klikker på «Fullskjermmodus»

Er sammen

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på

trammen.

Og alt vi ser på har

dobbelt liv,

fordi vi sanser

det sammen.

 

Å, flytt deg nærmere inn

til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svimlende kort

den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli

 

Togetherness VMC – 15.05.2019

Fjortende samling – UIA

Ettermiddagen starter for meg med to separate og oppslukende samtaler med henholdsvis Silje og Håvard. Tony plukker imidlertid begge mine samtalepartnere ut av boblen og bort til instumentet som venter på hver av dem. Håvard til det som ser ut som en harpe og Silje til en slags steelgitar. Litt etter litt får alle tildelt en plass ved siden av et intstrument fra Tony sitt veldige lager av instrumenter uten navn. Kanskje dukker det opp navn på hvert enkelt etter som musikken skrider frem?

 

Vi forsøker å lytte til instrumentene, til treverk og filt og metall i strengene, i den vibrerende luften inne i instrumentene, for å høre hva dette som ikke er menneskelig lager av lyd, heller enn å tenke på hvordan jeg selv lager lyd og hvordan det tar seg ut. Vi lytter til instrumentet vi er sammen med og til alle de andre menneskene og alle ting som vibrerer med i den store salen på UIA.

 

 

Anne-May

 

 

Togetherness VMC – 08.05.2019

Trettende samling – Rådhuset

Jeg står i kø for å komme inn til Kristiansand. Her er jeg sammen med mange andre mennesker, adskilt med metall og eksos. Vi er sammen på en måte. Sammen om køen, om å ville komme frem til et sted. Eller kanskje noen syns det er fint å sitte her. Høre på radioen, spotify eller musikk nedlastet til en gammel Mp3 spiller. Det kan være et slags rom, slik som Togetherness er et rom i Rådhuset to onsdager i måneden.                                                                                                     Da jeg intervjuer to av oss denne onsdagen snakker vi om at det blir rart når Togetherness ikke er mer, men det vi snakker om er kanskje, hvis det er lov å håper, bare det fysiske rommet som prosjektet skaper. Jeg kommer til å bære prosjektet med meg videre også etter det er avsluttet. I form av nye tanker, måter å se verden på, kunnskaper og delte minner med mennesker jeg har blitt kjent med. Og musikk jeg har fått være med å skape. Biotopen er nok den jeg har blitt minst kjent med, det har ikke vært så lett å leke med den med kamera i hendene. Kanskje noen andre har et større forhold til den, det skulle jeg gjerne visst om. Den er mangslungen nå, med vann, glass, jord, eiketrær, paprikaplanter, bøker, mose,  tovede bein, øyer og øyevipper. Og fluer. Jeg hadde en liten flue med meg under hele Togetherness denne onsdagen. Kanskje er jeg likevel i befatning med den utvidede Biotopen.

Anne-May

 

Clustersang, live sampling og smådyrslyder på denne samlingen: